lørdag 12. september 2015

5 dagers eventyrtur i Tafjordfjella, del 2, Veltdalen og Fieldfarehytta


Mor, mormor og lillemann våkner opp på Jakobselet på Reindalsetra. Kom hit dagen før, med mål om å komme seg opp på Veltdalen denne dagen og finne Fieldfarehytta, og overnatte i den. Det er en tur mor har gruet seg en del til, for er ikkje berre berre å gå opp dei ca 10 km opp. Som fottur så står det krevende, ca 4 timer, passer voksen, og beskrivelse at der er parti du må ta det med ro om det er vått. Også at dalen er smal og bratt, men har god sti heile veien. Mor har vært opp dit en gang, men da en meget tørr sommerdag med veldig lett dagstursekk, og i full fart. No er det vått, kjølig, tung bæremeis og litt nerver. Stigning fra 700m til nesten 1200m med noen klatreplasser. Jo da, dette her blir en utfordring! Men det frister sånn målet med å komme seg dit, nemlig Fieldfare hytta der oppe. Den står notert som nødbu, for er er kun 4 benker til å sove på, ingen fyring og ingen fasiliteter. Står kilt inn under en fjellskrent, rett i vannkanten. Hytta har stor historisk verdi ifra 2. verdenskrig, og var "heimen" til dei 3 karane Joachim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim det siste året av krigen. Kjente sabotører som bodde der i all enkelhet og i skjul. Men for mormor har den litt spesiell betydning, hennes far, mors morfar, var nemlig i Tysklandsbrigaden og han fortalte masse ifra krigen, og var veldig interessert i historia om sabotørene. For mormor som hadde hørt om den, så var den et etterlengta mål. Mor har hatt lyst til å overnatte i den ho også, for har hørt om den, lest om den, og var inn i den sist gang. Og ligge på en historisk plass som det der, føle på kroppen korleis det var, det frister veldig! Så her er det berre å pakke sammen, og gjere et forsøk på å komme seg opp!




Når dagen starter sånn med tåke som kjem inn dalen, da veit du at det blir en fuktig dag. Den låg tjukk ganske lenge, og truet faktisk heile turen videre. Men den letta så pass at gjengen bestemte seg for å prøve, og måtte en snu, så hadde man i det minste prøvd. Tåke som dette er faktisk flott å sjå på, men syns den kunne komt en anna dag enn akkurat idag.






Lillemann ville starte sjøl, heldigvis. For først finne store hytta, altså Reindalsetra, for å avlevere søppel og hermetikkbokser. Og store hytta ville han sjå.















Rolig på tunet, men bak held heile folkehøgskuleklassa på å ha på seg sekkene for å dra dei også. Er veldig flott her på Reindalsetra, og mor håper på får ei natt her på vei ned, om kjem seg opp i Veltdalen først da.









Mange turvalg ifra brua, er berre å velge og vrake kor du vil :-)

















Stien følger elva opp et stykke, og du år ei flott utsikt her i Reindalen. Trur av alle plasser mor har gått i Tafjordfjella, så er Reindalen og opp ifra Zakkariasdammen flotteste landskapet.











3 stykker på vei i eventyret i Tafjordfjella :-D








Veldig fin sti her, om og mor veit kva flott landskap ho har i vente her. Husker alle små vatna og elva her, og det er veldig kjekt å være tilbake her.














Ser inn mot Nedre Veltdal, og passer på å følge med tåka. Den ser ut til å holde seg vekk, heldigvis.







Litt trist at høsten allerede er i full gang, men trøsten er dei fine fargene høsten bringer med seg.








Den flotte elva Tverrelva som kjem ifra Øvre Reindalen. Mor kunne virkelig tenkt seg en tur dit opp og sett, der ligg noen fine vatn der oppe.








Ser du mor med lillemann der nede? Blir liten i forhold til elva :-)









Stien opp til Veltdalen er godt merket, om ikkje på stein, så er det på alt annet synlig. Du mister ikkje stien, det er sikkert.












Videre inn så er det opp på kanten der, så er Reindalen slutt. Fint terreng å gå i, før du tar stigninga opp.









Lillemann ville ha en pause, og ut av meisa for å kikke seg rundt. Det må han da få lov til :-) Utsikt ned Reindalen, og Langvatnet ved Reindalsetra er rett bak lillemann.








Veldig kjekt og praktisk å ha med smoothie på tur. Friskt og næringsrikt mellom måltidene, og er berre å ha på toppa om ikkje spiser opp alt på en gang.














Lillemann vil være snill med mor, og stopper for å plukke blåbær til ho. Han er jo snill også <3 "Vær så god" sier han, "Du er bestevennen min." Smelter et hjerte så absolutt...













Så dukker alle dei små fine vatna opp. Har vært noen hittil også, men akkurat her er der mange.













Trur det er en eller annen som er litt trist når han oppdaget at eine skoen har falt av lasset.













Skjønner du no kva mor meinte? Det er en fryktelig flott plass dette, og mor kjem nok aldri til å bli lei av denne dalen.







Tid til leik må der være, og et lite tre er akkurat passelig for lillemann til å leike litt ape i :-)







Nydelig dag tross overskyet, vandrende tåke og vått i lufta. Men magien er der, uten tvil.










Dalen har mange flotte og gamle furutrær. Dette er kun et av dem. Mange plasser ser du stubberester etter ned sagde furutrær, for en gang stod her faktisk 4 sager her på 1500 og 1600-talet, og leverte faktisk tømmer langt utenfor norske landegrenser. Vart brukt til seilbåter pga sterkt treverk. Siden treet stod så høgt til fjells, holdt det seg i flere hundre år og vart ikkje angrepet av mått eller husbukk. Derfor vart det verdifullt. Du finner 2 restaurerte sager her i dalen også, er skiltet til Jacobsaga blant annet, med litt historie og bilder også.











Lillemann på siste brua før er ei kneik, og så er Reindalen over. Var litt avstand mellom plankene på gangbrua, og da lillemann snudde seg for å kikke etter mor, så falt foten mellom, og lillemann hylte! Mor var redd han hadde vrikket eller skadet foten sin, men heldigvis gikk det bra. Trur ikkje den gangbrua var beregnet på så små fjellsko, og når foten vart sidelengs, så falt den gjennom. Dermed fekk lillemann nok, og opp i meisa med han etter litt trøst.










Mormor er like fast bestemt på å komme seg opp til målet som mor. Trur det er der mor har arvet staheten! :-D Siste biten no, og gjengen forlater Reindalen.







Flotte Reindalen! Huldrekoppen til venstre, Langvatnet så vidt nesten midt i bildet, og Skjervløypfjellet til høgre. Ser litt av alle dei små spredte vatna nede i bildet til høgre.






Har du det bra lillemann? Han sparer sikkert krefter til neste etappe. Satser på han får gå meir om litt.







Farvel Reindalen, hallo Nedre Veltdal! Skal faktisk inn her, gå langs venstre siden, heilt bak til fjellet i midten, og til høgre for det. Er et godt stykke inn dit.






Mektig inntrykk å sjå inn Nedre Veltdalen også, der den snor seg smal og bratt. Ser uframkommelig ut, men her er godt merket, og god sti. Mor husker noen av partiene, og har et par plasser ho gruer seg litt til.







Har gått et ganske bra stykke, og momor sier at magen hennes er tom. På tide med en matpause! Lillemann fann seg en varde andre turgåere har laget, og er opptatt allerede.













Herlige mormor! <3 Ingen andre mor heller kunne tenkt seg å dele dette eventyret med enn ho :-)













Lillemann med Naushornet 1895moh i bakgrunnen. Skydekket letter akkurat til å blottlegge toppen.














"Mamma, sjå samme sort jo! Baby baconost!" Og dermed havnet baby baconosten på lillemann si skive ;-)













Ikkje lengre fram på kanten no lillemann.... mor ser bestemt på han. Han ville rulle han, og mor sier stopp. Mor er nok en gledesdreper, men han skjønner når mor forklarer det til han.









Å gå Veltdalen er kjent for blomstringa si, og blomster finner du her. Kven skulle egentlig tru det når fjella og ser så golde ut? Litt lengre opp så får du et parti med masse blomster. Akkurat no er vel ikkje den beste blomstringa, høsten har komt hit for lengst.






Skjønner du kva mor meiner? Du ser faktisk alle plantene og blomstrene som veks her. I fjor kom mor før blomstringa, no kom mor for seint. En gang må vel mor få oppleve plassen i full blomst vel? Mormor får blomstre for det tapte ;-)








Mor spurte lillemann om han ville ha vottene sine, er faktisk kaldt ute. Han er glad i dei vottene, men ser dei er litt små no, på tide å finne nye ullvotter.












Der ingen egentlig skulle tru at noken skulle gå.... men der er en sti.









Et stykke ned til botnen av Glupen, men et rått landskap dette.
















Passerer noen bergkanter også, og litt vatn drypper det både her og der. I forsommeren og smeltinga, så renner det masse småbekker over alt her, veldig flott å sjå på.












Da ser mor første punkt på lista over plasser mor grudde seg litt til å gå. Smal sti, men ikkje så smal som mor husker den? Dette her ser da ikkje ille ut egentlig.







Ikkje særlig til vatn i miniatyren til Dei 7 søstre fossen i Geiranger. Så vidt det er vatn att. Her kan du faktisk bli litt våt når dei renn flott over kanten og det yrer på deg. Du ser tauet nede i bildet? Det er lagt ut så du har å holde deg i når du går kanten der.











Mormor på vei opp, og skal over elva som no er veldig liten.








Når du står på avstand og ser på ura du skal over, så ser det ikkje ut som det er så fin sti som dette. For det ser verre ut på avstand enn det er.














Tilbakeblikk, og ser godt stien som mor trudde var smalere enn den var. Elva ligg rett bak treet, og ura er passert. Langt bak ser mor lave skyer som ligg over Reindalsetra. La dei no for all del bere bli liggende der, og ikkje komme hit!






Passerer en del sånne hamrer, og mor priser seg lykkelig for den gode stien som fører deg trygt fram.















Om enn våt sti her og der, litt stein, litt mold og småkupert, så smiler både mor og mormor. Lillemann prater om alt mulig der bak i meisa. Verst går det utover hodet til mor, for han sitter bak i der med en lang blomster av et slag, og leiker at den er både en fugl og et fly.Så lenge han har det bra der bak, så får mor tåle det (til en viss grad). Han har alltid noe å fantasere om, fortelle ei historie, og går aldri tom for ideer. Det er faktisk sånn at mor og mormor av og til berre må dra på smilebandet, for ideene hans er så ville, men samtidig med en viss sammenheng, at du ikkje hadde komt på det sjøl.






Det ser uendelig ut, og mor har kikket på den lille biten av elva som vises over hodet til mormor lenge. Virker som den aldri kjem nærmere, og at du berre går og går. Og så veit du at du skal over den haugen der, svinge inn til venstre i en bue, så til høgre for fjellet heilt der bak. Fjellet er faktisk Karitinden 1982 moh.






Skyene som var over Reindalsetra har fått reisefeber, og nærmer seg stygt. Dessuten så har dei fått venner, og blitt en heil stor flokk med våte skyer. Heilt ufrivillig har mor satt opp farten litt, som for å gå ifra skyene og regnet, sjøl om du veit inni deg at det er umulig.




Mor husker den fjellkanten der. Er ei stor sprekke, og inni der har noen bygd opp en mur med stein som et le. Får du dårlig vær og må søke ly, så er der fint å være. Tak over hodet og litt le. Greitt å komme seg opp dit også.





Regnet har tatt att gjengen, og det var full stopp. Ut av meisa med lillemann, og på med ei bedre og nesten regntett turbukse. Så på med regntrekket. Mors jakke er både vindtett og omtrent vanntett. Trur den snart er med mor over alt! Skulle det bli kaldt, så har mor med en fleece jakke, og for minusgradene meldt neste dag, primaloft til både mor og lillemann. Trur ingen kjem til å fryse. Lillemann har på både ull og fleece og har tak. Den blomsten der, kva enn den no er, har holdt ut minst 1 km med leik. Den har vært fly, helikopter, fugl, romskip og sugerør. Lenge leve den gode fantasien!




Mormor har også fått på seg meir regnklær, og er klar for regnet. Mor har også med regnbukse, men ei dårlig ei, så turbuksa får duge heilt fram. Den tørker snart mens du ser på den. Genial bukse! Men trur herved setter god regnbukse på ønskelista til jul. Kjekt å ha på våte Sunnmøre.









Er den ikkje fin vel? Mormor sa kva den heitte, men mors teflonhjerne har glemt navnet.









Da komt til første vatnet i Glupsøyra ca 910 moh. Fin farge på vatnet, slags petrolgrøn og heilt klart.














Terrenget her er både vått og røft i kantene, litt av det tøffe med å gå her også. Du blir litt liten i landskapet, ubetydelig i forhold til dimensjonene rundt deg.













Lillemann har sovnet i regnværet. Mormor legger han godt til, og skal putte hendene hans inn under tak. Gynginga i meis er ganske så søvndyssende.









Fantastisk flott her, uansett vær. Tåke og regn har sin stemning, og tåken legger berre til litt trolsk stemning.





Høsten er her uten tvil, og rypelyngens absolutt mest lysende farge i fjellheimen, den setter farge til landskapet. Det knall røde, kontra kvit reinmose og grått fjell, er en kjent og uslåelig høstfarge kombinasjon i fjellet.









Så er det opp her..... mor frykter litt lurebakker der framme. Men den att, så er det på berg og sva. Da skal du sjå det store vatnet som ligg i en bue i fjellet før Smettevatnet.








Tross regn, humøret er upåklagelig! Er tross alt ute på tur! Og er ikkje kor som helst heller, men Tafjordfjella! Og mor som har tenkt på denne turen i noen måneder no, grudd seg og gledd seg, og er her endelig :-D Regnet tar både mor og mormor med et smil.







En fornøgd mor med en sovende lillemann. Målet nærmer seg, og verste stigningene er unna gjordt.








Tenk så fantastisk naturen er! Lager eget basseng midt i berget ;-) Alle årene som det har tatt med vatn og stein å lage denne jettegryta. Heilt utrulig egentlig, og akkurat der, og ikkje blitt vasket bort men fortsatt på samme plassen og laget dette hullet her.











Mormor smiler så bredt at mor er redd det skal gå heilt rundt! Ho kjem av og til med utbruddet "Tenk at eg er her...."






Jahooooo!! :-D Mor er like lykkelig, og jubler og spretter nesten. Berre nesten, for meisa er tung å hoppe med. Men mor kjenner seg att, og komme fram til dette vatnet har på en måte vært et holdepunkt. For bak på den flate kanten der, der ligg Smettevatnet, og da er det ganske så jamt inn siste biten.








Måte på til tåke! Stikker av med utsikta på den måten der! Stikk!
















Ser du dei kvite vingene som flakser mot den store grå steinen? Møtte på koselige lyder og fleire ryper som fekk panikk da dei 2 turgåerene dukket opp.


Et øyeblikk med tåkefritt, regnfritt og vindfritt. Sjeldent øyeblikk, så er berre å nyte det. Er no på 1094 moh. Skal videre til venstre her, så langs kanten av berget der.







Stein og bregner, stien er der under. Blir nok litt stein og berg rundt svingen ved vatnet her.













Svarte!! Klyving jo! Mor hadde glemt dette partiet her. Ser rødmerkingen, og faktisk fortrengt i hukommelsen at det var smalt og store steiner her. Men skal no ikkje stoppe her, er berre å klatre på, og være nøye med å følge rødmerkingen.










Nesten så mor er glad ho hadde glemt her, for den store steinen der ser løs ut. Smalt er det også, og mormor har brei sekk. Mor har føttene til lillemann å tenke på også. Skal bak og over den faktisk.






All honnør til dei som har brukt tid og energi på å merke med rødt og piler her. Kikk deg rundt, så ser du kor du ferdes trygt.








Obs obs! Når du kjem opp på kanten her, så fortsetter du automatisk rett fram. Dei har tegnet rød strek som et stoppeskilt, pluss lagt ei rekke med stein for å stoppe deg. Ei dame fortsatte faktisk rett fram her en gang, og satte seg fast utpå sva. Måtte hentes ut med helikopter og satt der med hodelykt. Rødmerkingen er viktig her.








Lillemann har våknet, og berre henger og våkner sakte. Ikkje noe plass dette or han å gå sjøl.












Ikkje he du har lyst til å krysse og begynne å skli akkurat. Stien går heilt inntil kanten til venstre her, heldigvis.




Klatringa er over, komt seg på kanten, og en liten jubel slippes løs. Ikkje noe kjekt parti akkurat her i regnet. Mor er glad for selektiv hukommelse akkurat for dette partiet. Da er det fint et stykke, før du skal klatre litt i tau og trinn lengre borte.







Slik mor husker Veltdalen, berg, stein, goldt og vatn.










Fleire plasser ser du små bygg fra kraftutvinning, og elver som berre forsvinner, og så dukker opp att. Greitt at du må leite etter bygningene og at dei har skjult det godt i landskapet.











Ser tilbake til vatnet igjen. Mor lurer på om det har noe navn, for finner ikkje noe navn på kartet.. Og det har fortjent et navn, for det er så stort og flott der det ligger.










Etter gått på fint berg ei stund, så er det partiet der du må klatre litt. Lagt ut fleire tau her, og heller ikkje særlig att med snø. Mor liker ikkje å gå på snø så seint på året, og ikkje med bærmeis på ryggen. 4 steg var alt som var nødvendig. Lillemann sitter i meisa og syns det er rart å sjå snø. Og så syns han det er litt skummelt at mor må klatre med tau. Mor forklarer at dei har lagt ut tau or at folk skal være heilt sikre, og få støtte når dei går. Er ikkje farlig på noen måte. Er det tørt så treng du ikkje tau. Da syns lillemann det var greitt.








Mormor sin tur, og dei har brukt stenger til å holde fast steiner som trappetinn på berget.







Er berre å være forsiktig på dette partiet, så går det fint. Har hørt folk som ikkje liker seg her, men tar du det med ro, så er det ingen sak.









Så er det opp et berg, tau er lagt ut, og stigetrinn er boret inn i berget med bøyler.












Lillemann syns at der er litt skummelt, og mor lover å gå forsiktig, og sier at om en plass er farlig, hadde mor aldri gått der med lillemann. Han er tross alt mors lillegull også. Så gjer mor det til en leik å gå, og dermed er alt glemt. Lillemann har komt i den alderen at han begynner å tenke over ting, tenke over høgde, og meir bevisst på området rundt seg. Det er da man skal ta seg tid til å forklare så dei ikkje blir redd. Som dei trinnene og tauene her. Dei er ikkje der fordi det er farlig her, dei er der for at du som er på tur skal få hjelp og kunne gå der ganske så trygt, hjelpe deg.









"Klart!!" roper mor, og dermed er det mormor sin tur å komme opp tauet.













Ser du på berget der? Laget til 3 stigtrinn i kanten for å lette å komme seg opp.










På tide med ny matpause. Lillemann hevder at han ikkje er sulten, så finner en plass der han kan kaste stein, og ikkje er mygg.









Trenger mat og en pause når man bruker opp energien sin. Kjedelig å gå tom. Og så er det godt å få av sekkene også.








Lillemann håpte at det der var hytta for f\dagen, men det er det dessverre ikkje. Regnet kom att også, så er berre å pakke raskt sammen og komme seg avgårde. Rakk akkurat skive på alle, før regnet innhenta igjen.














Greitt med god merking ;-)











Små tuer av denne søte blomsten dukker opp. En nesten lilla issoleie. Mor er kun vant med å sjå den kvit, og forklaringa er at utpå seinsommeren får den en purpurrød farge.











Smettevatnet 1151 moh før det blir slukt  av skyene. Pga elva du ser har ei renne ved vatnet, må du opp i høgda for å komme deg videre.








Enda meir regn, enda meir tåke. Lillemann sier han er lei av regn, han syns sola kan komme tilbake. Mor skal no sei seg enig med lillemann, for når først er her, så hadde det vært utrulig kjekt med fint vær. Opphold i det minste.






Er litt trist at du er i flotte Veltdalen, og har sånn utsikt. Men ser i det minste både sti og merking.









Litt våte, og begynne å bli slitne, men humøret er de enda. For nærmer seg jo målet! Og all angst og tvil om kom seg opp eller ikkje er unnagjordt. Resten er berre flatt. Så er det berre å finne den Fieldfarehytta da...






Både mor og lillemann held utkikk etter den brua du må over for å komme til hytta ifra denne retninga.











Brua er funnet! Solid bru, men litt smal. Mormor har bred last og går akkurat over :-)










Litt magisk også å sjå elva renne ut i tjukk tåke og regn. Har sin sjarm også dårlig vær. Lillemann sier at der kunne Syste bada! Ho elsker jo å bade, og der var masse vatn. Eller hatt båt og dratt avgårde i full fart!




Du finner noen varder som du kan følge. Mor går etter dei i starten mens ho og lillemann kviskrer, for er på jakt etter hemmelig hytte, og det er hytta til krigere og må sjekke om det er noen der. Er der ingen, så skal alle 3 ligge der i natt, og passe på hytta. Lillemann er absolutt med på ideen, tross er sliten, litt våt og lei etter en lang tur med masse regn. Men ei hemmelig hytte, det er spennende!





Der er sjølve Heimste Veltdalsvatnet, og mor veit sånn ca kor hytta skal ligge i forhold til vatnet. Har et bilde i hodet kor den skal ligge, og går og kikker.





Mor går og leiter, merker setter opp farten sjøl, for kjenner på seg at målet nærmer seg. Litt våt, og litt lei lillemann, og vil så gjerne komme fram. Fann til slutt skiltet (jippi!!!) og er på vei ned mot hytta på sti. Hytta ligg nede ved vannkanten der.








Du kjem ned som dette, og ser en livbøyeoppheng. Ingenting som du ser indikerer på at der ligg ei hytte. Godt skjult, godt skjult. Dei visste kva dei gjor da dei bygde den.









Hytta! Endelig, der ligg Fieldfarehytta! :-D Sliten, ja, men utrulig glad! Tenk at den hytta der huset 3 voksne karer i et heilt år i 1944-45. Hytta er ikkje den originale, men den er bygd opp att i tro kopi av Joachim Rønneberg sjøl i 1990, og så gitt til Ålesund Turistforening (ÅST) som gave. Dei 3 karene var Joachim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim, og dei var faktisk ÅST medlemmer. Dei 3 pluss offiserene i Kompani Linge bygde denne hytta som base. Der vart dei 3 sluppet for å ødelegge kommunikasjonen i Romsdalen og Lesja. Dei hadde sabotørutdannelse ifra England, med fleire oppdrag bak seg både i Englad og Norge. Rønneberg kjente Tafjordfjella ut og inn, og det vises når du ser plasseringa av hytta. Du ser den ikkje før du trakker på den. Historiene om deres bragder og liv er en del av norsk krigshistorie.








Kor mange kan vise til sånn plassering av ei hytte?? Og tenk deg å stue inn 3 karer her i alle årets årstider?


















Ikkje stort inne, og døra er så smal at mormor får ikkje inn sekken sin engang. Mor klarte så vidt å få inn meisa med lillemann oppi, med lirking og bøying.












Lillemann vil ut av meisa fort! Han er jo inne i den hemmlige hytta, og han skal passe på den så ingen andre krigere kjem. Han skal både bite dei, sparke dei, rope og hyle. Mor foreslår om ho bit handa, så kan lillemann bite i foten! Da dett dei garantert! Da ler lillemann godt, og syns det er en strålende ide! Fantasien om kva gjere, og om krigere fortsetter i det uendelige, og lillemann syns det er veldig spennende å være der.









Hytta inneholder mange ting som var her orginalt, så vær så snill å respekter plassen sånn at alle får være med å oppleve den sånn som den er. Benken her har utstyret dei brukte faktisk.









Over soveplassen henger diverse saker dei brukte. Og tenk for noen sko dei hadde på den tiden, her i fjellet en hard vinterdag. PÅ benken til høgre lå Joachim, den lengste av dei, der skal lillemann ligge. Til venstre lå Birger, og der skal mor ligge. Mormor får benken til Olav. Står navnene skrevet over benken.







Må kikke litt rundt før stikker til Veltdalshytta for å tørke og skifte klær, og få i middag.















Lillemann kikker inn til det som var kjøkkenet. Ikkje store plassen og praktisk for et variert kosthold der. Ingen muligheter for fyring heller, for da så man røyken.












Tømmer sekkene for ting som ikkje trengs, treng plassen til soveposene, og legger att en lapp til folk at her har gjengen tenkt å ligge i natt.










Mor smiler med tanken på at her skal ho ligge, og vender så hytta ryggen og tar retning Veltdalshytta for mat og hente dei 3 soveposene som er der.





Det står at det er 10 minutter å gå til Veltdalshytta ifra Fieldfarehytta, men det stemmer ikkje. Det var fleire andre på hytta også ganske så enige i. Om du sei minst 15 minutter til 20, så er det meir rett. Allerede gått et lite stykke, og hytta ligg der bak. Og landskapet er ikkje flatt.







Fint å gå over demningskanten for å komme til hytta.







Med lillemann nok en gang i bæremeis, så skal det bli så inderlig godt å få av seg klær og sko! å skiftet til tørre klær, lufte slitne føtter, og MAT! Mor tar en hermetikkmiddag glatt akkurat no.








Koselig velkomst til hytta :-)











Utsikt ifra trappa, retning kom ifra. Håper været bedrer seg til kvelden og skal legge seg.




En fornøgd gjeng som er endelig framme. Mor er så glad! Så glad for kom seg opp, så glad for å få vist mormor Fieldfarehytta, og så glad for at ingen hadde lagt seg der enda og gjengen får ligge på den historiske plassen. Mor er fornøgd, virkelig.







Koselig her på Veltdalshytta. Er fleire her også, men lillemann er absolutt eineste barnet her. Han ser spent på dei andre rundt seg, tar en dag før han er komfortabel med nye folk som er på hytta.










Så var det å finne dei 3 soveposene som ÅST har til utlån her på Veltdalshytta. Mor snakket med dei, og dei sa at posene skulle henge til lufting på loftet. Militærsoveposer, dette kan bli interessant. Hempelukking og ikkje glidelås. Lurer på korleis lillemann takler dette, han sparker lett mellom åpningene og kan bli kald. Men når sant skal sies, så er det rette soveposene når du skal ligge på Fieldfare :-) Berre å legge seg med ull innerst og fleece ytterst.







Vart litt kortspill og terningleik på mor og lillemann. Han fortjener full oppmerksomhet etter en lang og våt dag på tur, og tålmodig sjøl om han var veldig lei på slutten.










Lillemann er så klar for den hemmelige hytta, og han er så full i teorier og fantasier at han glemmer at han går sjøl.  Prater i ett sett at andre knapt slipper til! Mormor berre gikk å smilte over han, mor også, og prøvde å henge med så godt ho kunne i fantasiverden og komme med ideer. Han gikk en god del sjøl faktisk, men når kom til skiltet og bratte skråninga, da foretrekk mor at han sitter i meisa. Da ut med soveposen som var i meisa, og oppi med lillemann. Mormor har dei to andre i og på sekken sin.





Kveldsstemning i Fieldfarehytta. Her er det kun stearinlys som lyskilde og hodelykt. Koselig faktisk, om enn kaldt her inne.








Med hodelykten som lyste opp i steintaket, så vart gjengen kikkende på all glitteret som taket blinket med. Ser kanskje ikkje stjernehimmelen ute, men inne har du glitterhimmel å sjå på. Stilig syns lillemann.








Lillemann på Rønneberg sin plass før mor trekker opp soveposen heilt så han ikkje fryser. Tok litt tid før han sovnet, og mor måtte snakke til han et par ganger før han faktisk sovnet.







Mormor har krøllet seg godt inni soveposen og dratt den så langt ho kan over hodet.





Kort fortalt, det vart ei kort, kort natt. Lillemann sparket seg mellom sprekkene, små gråt, og mor måtte ut av sin pose 3 ganger for å legge han til rette igjen. Til slutt grytidlig på morgenen så sa lillemann at han var kald. Mor måtte lirke han ut av sin, lirke han ned i mor sin, holde rundt han så han ikkje falt ned av den smale og harde benken. Mors arm sovnet, så ingen søvn på andre deler av kroppen enn armen. Mor våken, men lillemann fekk da sove i 2 timer til. Men mor hadde gjordt det igjen, for følelsen av å sove her gjer deg ydmyk og meir nærhet til historien. Ettertanken blir sterkere når du har tilbragt natta enn berre besøkt den.






Tross kort søvn, så er lillemann aktiv og kikker seg rundt. Arbeidsbenken har spennende ting og verktøy. Mor viste lillemann korleis skrustikka virket, og dermed var leiken i gang.






Ikkje store plassen her. Og her bodde 3 voksne karer! Kan du fatte det? Mor skjønner ikkje korleis dei beholdt forstanden sånn.







Men har ikkje med brenner eller noe annet enn skiver. Lillemann ville til storehytta, og dermed var det å pakke sammen alt utstyr og soveposer, og komme seg ut. Mor måtte kikke ned for å sjå kva hytta står på. Mor vart liggende natta og tenke på kva hytta var forankret i, kva som held den fast inntil fjellveggen. Er den kilt inn, står den på noe støtt, kan den falle ut?  Mor ser ned, og den står på ei hylle, og ser ut som litt opp murt med stein også.











Morgendis på vatnet.....










Lillemann maser på at han vil oppi meisa. Han liker den hemmelige hytta, men han vil no bort på storehytta og springe litt. Ikkje særlig til leikeplass i denne hytta her ;-)











Sola skinner, litt tåke er der, og hønsenetting i vinduet minner deg litt om et fengsel. Hytta er absolutt verdt ei natt, natt til ettertanke, tenke over kva andre gjor for friheten til alle sammen, kva folk er villige til å strekke seg for andre og landet sitt. Takknemlighet fyller mor, ydmykhet og æresfrykt.




Mormor godt lastet. At fekk med både all oppakninga og soveposer, trudde mor ikkje. Tatt på alt av klær som er mulig for å spare plass, og mor har siste soveposen i sekk i hendene. Bæremeisa er proppet til randen, og lillemann sitter oppi og er klar. Mormor passerer den lille biten som man må over, og nysnøen på fjellene viser kor kaldt natten var.





Litt magisk stemning en tidlig morgen i Veltdalen. Ser Heimste Veltdalsvatnet 1175-1157moh blinker i solen.








Fremdeles ikkje heilt våkne, men morgenen er nydelig. Lover ikkje bra med snø da, med tanke på morgendagen og skal ned att. Får håpe været blir mildere.







Har funnet den beste og korteste stien til Fieldfarehytta no, og har gått strekninga noen ganger. Så neste gang mor og mormor er her, da er det lett å finne tilbake ;-)






Ifra Veltdalshytta så ser mor tilbake. Målet for turen var sjølve Fieldfarehytta, det å tilbringe ei natt der. Ei natt er unnagjordt, følelsen er god og er fornøgd. Tross veldig lite søvn, så var det absolutt verdt kvart et strev på veien opp hit, kvart tapt minutt med søvn, kvart øyeblikk mor har tenkt tanken og grudd seg til å gå opp hit. Mormor er så fornøgd med å endelig fått opplevd hytta, og det gjer mor veldig glad. Mor veit at mormor så inderlig ville dit, og skjønte kor masse det betydde for ho. En drøm er oppfylt for begge to, og da kan man ikkje forlange meir. Lillemann har vært på eventyr, så han er også fornøgd, og den hytta kjem han nok til å prate om lenge. Kanskje han kjem tilbake en dag når han er stor? Da håper mor at han husker litt, og mor skal fortelle han resten. han er 3 år, og kan krysse av Fieldfarehytta på sin liste over ting han har opplevd :-)
Problemet er no berre morgendagen. Meldt snø, og gå på glatt og våt nysnø på sva, stein og berg, klatre, er uaktuelt med bæremeis. Mor tar ingen sjanser på å falle med lillemann på ryggen. Blir det meir snø i morgen, så er kanskje gjengen værfast på Veltdalshytta. Så kav morgendagen bringer? Får stå opp og håpe på det beste. No er det pausedag og nyte Veltdalshytta og museet her, og krysse fingrene for i morgen.


Om du vil opp til Veltdalen og Fieldfarehytta, så er det under 10km når du streker opp grovt på kartet. Stien er ujevn og snirklete, klatrende, så 12km er meir realistisk. Står 4 timer, og det er det nok for en voksen uten særlig pauser. Kupert landskap, men rått! Reindalen er vakker, litt utfordrende før og rundt Smettevatnet, men du store for en opplevelse!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar