fredag 20. oktober 2017

Kambane med 3 små og MissL


Mor er så heldig å ha 2 søte jenter og ei kjekk dame som leier leiligheten i kjelleren hennes. Og har spurt før om dei vil være med på tur, men ikkje har passet. Men no, da passet det :-D Mor og gut hadde tenkt seg en tur til Kambane for bål og ostesmørbrød, og dei ville gjerne være med. MissL hadde ikkje vært på Kambane før, og har kun sett bilder ifra utsikten der. Og med 3 engasjerte unger, utforsking både på vei til turmålet, og på området, så var det ingen som kjedet seg. Og lage maten sjøl klart for toastjernet, det var kjekt.




Det er et masse brukt turmål Kambane, både for en kort tur, rundttur, eller som gjengen no skal, for en båltur. Det er dessverre dårlig med parkeringsplass her, men kan skvise to biler i grøftekanten i svingen, og en akkurat inn veien du skal gå.







Stien går rett bak huset. Mor syns det er litt ubekvemt å måtte passere privathus på denne måten her, men her går folk kvar dag, og veien her har eksistert i mange, mange tiår.
















Stien her er en av den mest koselige stien du finner i området her. Trea danner som en tunnel, og uansett årstid så er det koselig å gå her.













Litt startvansker på minste frøkna, man blir tross alt sliten etter en lang og aktiv dag på barnehagen også. Men etter litt så fekk dei snudd fokuset på å leite etter nøtter i stien, og da gikk det meir av seg sjøl.













Gut fann fort ei heil hasselnøtt som han viste dei andre.








Og eldste frøkna fann halve skall. Det betyr jo at det er ekorn her, ikkje sant? Det vart fantasert en masse om både ekorn og nøtter, og leitinga engasjerte.









MissL tok over mor sin vedpose, etter som ho endte med både leite etter nøtter, og at eldstefrøkna ville holde mor i handa <3














Ny måte å få minstefrøkna til å gå, var å fortelle ho om treet med alle dei kvite soppene på, og ei ødelagt bru. Og dermed så måtte ho undersøke, og gikk litt til.












Gut har vært her fleire ganger enn mor kan telle på fingrer og tær, og vise vei til treet med alle kvite soppene. Dei kvite soppene er kjuker på et døende tre, perfekt å klatre på.







Området her er veldig flott å gå i, utsikten her er perfekt for solnedganger. Enda finere ved utsiktsplassen.









Til stor undring for alle 3 ungene, kor er soppene?! Noen har vært her og nesten rensket treet for kjuker, fann kun noen få. Ja ja, fleire enn gut som liker kjuker ser det ut til.







Gut viser dei andre 2 kjuker, og dei lærte et nytt ord.

















Rett før du kjem til det nedfalne huset, så kan du skimte et rødt lite søtt hus i skogen. Ungene sukker over søtheten, og samtidig skummelt med et sånt hus aleine. Men om mor hadde kunne valgt boplass her i bygda, så kunne mor tenkt seg et hus akkurat der.









Så kom dei til låven, og ungene hadde full fart i føttene. Glemt er alt om sliten osv, dette her var ny plass, nye muligheter.








Mor spør om dei vil være med inn under låven, og ho småspringer bort og hiver av seg sekken sin. Så leder ho an under låven. Jentene syns de er både spennende og litt skummelt, og gut er litt stolt over å kunne vise dei litt, for han kjenner plassen.











Er gamle planker her, rester av ei dør og kommode. Litt spennende plass dette her. Og et stort hull i muren som jegeren kunne sitte i før og kikke etter hjorten. Mor lurte på om dei ville krype gjennom hullet? Jentene syns det var litt skummelt, så mor lovte å springe rundt og møte dei på andre siden. Mor og MissL sprang rundt, men da hadde dei allerede komt ut likevel.






Rett inntil låveveggen står ei stor jaktytte, litt oppe ifra bakken. Gut har vært oppi der mange ganger før, men alle 3 ville opp. Dermed vart det vektløfting på mor når 3 stykker måtte lempes opp i høgda. Kven trenger treningssenter når du har barn og naturen?














Hallo! Noen heime i jakthytta?!









Etter løftet alle ned att, så var det å følge stien videre. Jentene lurte litt på huset der, kvifor det datt ned, og kor lenge.









Den gamle sykkelen der er fotografert av mange på tur her, og gut trekte seg ifra å prøve å sitte oppå den, vart litt høgt opp til setet.







Minste frøkna måtte litt på do, så mor og dei to andre fortsatte videre på stien. Dei rekker kanskje akkurat solnedgangen? Ser i alle fall sola gjennom trea enda.








Den kvite grinda som symboliserer "nesten framme" for gut ifra han var liten. Akkurat stykket ifra det nedfalne huset og til grinda er litt våt.






Gut setter opp farten, og mor roper bak til MissL og minste frøkna at no er dei framme! Rekker å få med siste glimtene av sol også. Og akkurat her er solnedgangen virkelig flott å sjå til.







Ikkje berre solnedgangen som er flott her, du får også ei virkelig flott utsikt innover Sykkylvsfjorden og Sykkylvsbrua. Sjå alle fjellene innover da :-)






Gut sin første stopp er restene av rota som er her. Det var et tre en gang, så fallt det ned, og det var den perfekte plassen for unger på tur å klatre på. Men dessverre etter dei ryddet vekk sjølve treet, så vart rota mindre og mindre, og det har vært en sørgende gut etter kvart som den vart mindre.






Mor satte ifra seg nettet med ved, og plukket ut sauen til frøkna. Måtte få med seg solnedgangen den også.








Vart litt uenigheter når ungene ikkje fekk klatre ned på bergkantne, men det er alt for bratt utenfor, og langt ned. No som det er vått også, så er det ekstra glatt. Så mor viste dei heller en vei til noe annet etter fått fyr på bålet. Dermed sprang dei avgårde.






En bit av taket har blåst av igjen, og takdelen lå på bakken. Dei ropte opp om det var hoggorm under takdelen? For dei skulle forbi, men var usikre. Mor sprang ned og løfta vekk plata for dei, betrygga dei med at hoggormen har gått i hi no.












Så for å vise dei kor bratt det er ned berget, kvifor dei ikkje fekk klatre, så tok mor dei rundt så dei fekk vinke til MissL oppå der.









Så bar det gjennom bringebærkratt og litt klatring tilbake. Så fekk dei klatret også, noe dei ville i starten. Bålet er snart klart også, så er berre å finne fram toastjernet og alt som skal til for å lage ostesmørbrød.






I mellomtiden så er det full rulle med ungene, og kjekt med den benken som har komt opp.









Mor gjer klart saueskinn å sitte på, tallerkner, brød, bokser med klargjordt ost, paprika, løk, mør, trønderfår, ketschup og krydder.








Det mest kjekke er at ungene faktisk ville lage til ostesmørbrødet sine sjøl. Ivrig minste frøkna er i full gang.






Eldste frøkna ville ikkje ha smelta ost, sa ho likte det ikkje, og fekk en enkel brødskive. Dei to andre er fullt konsentrerte og hiver seg over alle mulige valg. Men det var til slutt ei som ombestemte seg og ville ha et ostesmørbrød ho også. Kven skulle tru det, men det forsvant et halvt brød til slutt :-)






Mor hadde lovt dei marsmallows, og fisket fram grillepinner. At noen så små mager skal ha plass til så mange marsmallows etter ostesmørbrød, det fatter mor ikkje! Ei satte til livs 6 stykker, kanskje 7, og mor hadde vært kvalm etter 3....





Ei som nyter stunden og er ei glad frøken <3











Ikkje akkurat lavlydt når 3 stykker fryder seg, men du store kor artig det er med sånne turer som dette også.








Om dei brenner marsmallowsen, ingen fare, det er berre kult! Skraper av det svarte, og spiser resten. Prøv å svi maten heime, inne du, og dei nekter å spise det. Men svir du ostesmørbrødet ute eller marsmallowsen, så spiser dei det. Skjønn det den som kan.












Viktig å slukke bålet også, og utrulig artig! Det å sjå den store røykskya er alltid gøy. MissL passer på dei gjer en skikkelig jobb.








Klatre litt på rota først, veldig viktig! Og fortelle kor Snurre Sprett brukte å krype å lage seg hus.









Og sjå heilt nederst da, den store lysegule flate soppen som gjemmer seg. Dei lurer på om den er giftig, for det er noe gut er veldig opptatt av for tiden.












Det skymes fort no så seint på høsten, og det er 5 stykker som er på vei heim. Litt to trøtte jenter, der den eine foten har sovnet på eldste frøkna. Så med tøtt minste frøken med mamma sin, og ei litt haltende eldste frøken støttet opp av mor, så var det faktisk null problemer ned att. Kambane er flott som sånn kort kveldstur med unger. Ikkje så langt at dei blir slitne, dei får tid til å leike, mat før det blir mørkt, og spennende ting å finne på både på vei opp og ned. Og etter smilet til MissL, ho kjem tilbake hit igjen ;-)




Kambane, eller også kalt Fauskekambane, er en kort tur på omtrent 550m å gå til utsiktsplassen. Ikkje noe vanskelig terreng å gå i, sti heile veien, om enn vått ifra det nedfalne huset og til grinda. Flott rusletur, også fin plass å telte. Ikkje merket.



mandag 16. oktober 2017

Småregn på Gimsdalstinden 1007moh


Det er fremdeles høstferie, og mor og MrJ er nede att ifra Riksheimdalen. Hatt to veldig, utrulig flotte turer, og litt tunge. Så tenkte at dag 3 så skulle dei ta en litt kortere tur. Vart snakka om den eine og andre fjelltoppen, men så hadde MrJ et ønske om Gimsdalstinden 1007moh. Den er det en del år siden sist han var på. Mor tenkte etter, 3 år siden ho var der, eller 4? Er ikkje sikker, men heilt greitt det. Når han snakka om kortere tur, så tenkte mor på en mindre tur enn det, men det er heilt greitt for ho. Låra blir berre litt mørere før regnet setter inn for fullt. Ikkje det mest lovende været når dei starter, og regnet tar dei att på toppen. Og måtte ta stien på baksiden siden hadde hunden med, og der var det snø, sleipt og lite kjekt å gå. Litt utenfor komfortsonen der også for mor, får trening i akkurat det i det siste.


Du kan starte 2 plasser å gå, ifra Vikedalen opp til Gimsdalen så over brua på elva, eller ta Blindheim og grusveien til Skålholten. Da får du bom på 20kr, og parkere ved brua her. Gimsdalstinden 1007moh er den du ser der. Altså den bakerste du ser med litt snø på er Hammarsettindane, dit skal dei ikkje. Du skal å grusveien her framover, så svinger den til venstre, så går den over til sti, som så går opp langs ryggen på fjellet. Heilt mot slutten kan du bestemme deg for å gå egga siste biten, eller ta stien på baksiden og opp. Gjengen går stien, for har med hunden.





Grusveien er veldig fin å gå, strake veien et godt stykke. Du ser ikkje et eineste hus heller, kun skog og fjell her. Trille barnevogn kan du også her.







Der skogen er hugd ned eller myr, så ser du fjella mot Straumgjerde området. Og så fjelltoppene som danner Riksheimdalen, der mor og MrJ akkurat har vært.







Etter ca 700m så kjem du til Skålholten 242moh. Står att kun 1 hytte her, men til gjengjeld ei veldig søt hytte med den klassiske utedoen i skogkanten. Inni skogen står et nedfallt bygg, og ser at det har vært meir her en gang.






Etter gåt omtrent 380m til, så kan du ta en snarvei gjennom skogen og spare litt tid og distanse. Du ser den lille trebrua/planken  over grøfta, inn der kan du ta stien rett opp til veien, enn å gå videre opp og så dit stien kjem opp. Sparer 500m.






Du kjem da til ruinene av ei hytte som du passerer. Kva det heitte her aner mor ikkje, finner det ikkje på Sykkylvskartet heller.







Det har vært presenningtak over ruinene en gang, og er laget til benker og et ildsted. Ser ut som det er lenge siden det her har vært i bruk.








Stien er knapt 200m lang, og du kjem opp på veien du måtte gått 500m ekstra for å komme til samme punktet. Står faktisk en varde ved der stien går ned, om du skulle lure.







Lett graskledd traktorvei, går fort unna å gå, og periodevis utsikt.
 Du føle at du er langt inni skogen her, uten tvil.









Høstfarger, melisdryss på fjelltoppene, og ser at det er regn der borte. Håper det held seg der borte, og ikkje hit.











Traktorveien tar så en litt bratt bakke opp, og går meir over til å bli steinvei enn det grøne graset som har vært. Som en bred sti kanskje?














Den brede stien varer ei stund den, før ender opp i skogssti med høstløv på. Mor nyter den fine stien mens ho kan, for veit at lengre oppe blir det våt sti over myrområde.













Stien går langs elva, om så litt ifra, men du hører den. Ser no noen av hyttene på Gimsdalen.












Så begynner stien å bli meir våt, og du kjem til et stikryss også. Stien til venstre går til brua over elva, den du må ove for å komme hit om du går opp veien til Gimsdalen enn ifra Skålholten/Blindheim. Du kan jo berre at en liten fin tur til Gimsdalen også ifra denne siden her, berre gå over brua, og du er omtrent ved hyttene.












Når du ser til høgre no, så ser du opp til Gimsdalstinden. Slett ikkje toppen det der, berre sånn halvveis opp. Skimter man deler av toppen så vidt stikker opp bak der tru?








Når du har gått et stykke, så kjem du til der stien deler seg. Steinete sti vider inn sjølve Gimdalen, og en varde på kavr side som markerer stien opp mot Gimsdalstinden.





Går fort oppover i våt sti, og får grei utsikt bort på alle hyttene på Gimsdalen. Litt forvirrende det der at plassen med hyttene heiter Gimsdalen, og at videre inn dalen heiter nettopp Gimsdalen. Så når du sier til folk at du skal på tur til Gimsdalen, så tenker dei automatisk hit. På kart står det Gimsdalsetra, men ikkje omtalt som eller på skilt.




Stien opp akkurat her er våt og litt myrete, gode sko er veldig kjekt. Vart bedre når kom lengre opp i fjellsiden. Du følger stien strake veien opp langs ryggen, ikkje meir eller mindre.










Skogen her er faktisk koselig å gå i, om enn liten skog, og no omtrent bladløs. Søte krokete bjørker, typisk høgfjell.







Tross for dei gikk Tårnet dagen før, Tungremstindane dagen før der igjen, så var det en hund som absolutt skulle være med på tur denne gangen også. Han koser seg faktisk i skogen og halen logrer.








Flott å gå her med utsikt til alle fjellene også, høstfargene i skogen og myra, og dei flotte regnskyene der borte :-P Fjellet til venstre her, Straumshornet 976moh, hadde snø på seg for 2 dager siden, no er det bart.








Var kun en plass på stien at du måtte stige opp litt, en avsats her. Ellers er stien lett å gå, moldete, men grei.








Det er noen år siden mor gikk her, men husker i grove trekk det meste. Kjenner i lårene at det har vært to lange og harde turer etter kvarandre, har ikkje samme given og spensten i føttene, og det er litt tyngre å gå enn det er til vanlig. Men har ingen hastverk på denne turen her, så det er berre å bruke tiden.













Når ser tilbake så ser du stien som går oppover ganske så tydelig. Ser også at stien følger ryggen opp ganske så jamt.













Ser no meir innover dalen også no, og deler av Langfjella.










Litt stein i stien gir deg et hint på det som venter deg om litt, nemlig masse stein.














Og dette er en del som venter deg framover, stein. Det skal gå greitt å ta deg fram også, godt brukt rås, så berre å kikke etter kor dei har trakket før deg.








Det er periodevis store steiner her, så gode sko med godt grep et kjekt å ha.









Mor fulgte etter hunden, som havnet på en sti på siden av fjellet. Går an å denne stien også, men går en meir oppå ryggen som er bedre, trur tar den ned att.















MrJ kjem etter, og bak han ser du ned til Hindaholen og Brune. Alt ser så flatt ut der nede når du er her oppe.













Stien her viste seg å ha litt løse steiner, så absolutt ta den andre ned att. Ikkje alle som er litt mindre høgdesterke som hadde likt seg bakpå her.















Mesteparten no blir som dette her, stein. Ikkje akkurat flate og tilrettelagte, men greitt nok. Er berre å bruke















Inni mellom dei steinete partiene så får du pause med fin sti. Så er litt vekslende. Er ikkje sjølve toppen du ser der, berre sånn fortopp.










Ser no meir av Langfjella også, og av navnet så skjønner du fjellet? Er en heil lang rygg som danner eine siden av Gimsdalen.









Andre siden av Gimsdalstinden er det veien til Langeneset du ser der nede, og fjellrekka her er Tretindane, Dravlausnykjen og Straumshornet. Dei kvite toppane som stikk opp bakom er utallige.






Små topper med stein du skal forsere, langt ifra toppen noen av dei.










Stien snirkler seg rundt steinene og over dei.











Og ikkje få noe angst for steinene, dei ligger ganske så stille og er faste å gå på. Dei ser berre litt "uryddige" ut.







Som du ser nedover, er blanding mellom stein og sti, og ingen luftige plasser du må forsere en stein og det er bratt utenfor.













Noen plasser er litt vanskeligere for hund enn for menneske. Steiner som står på høgkant og er smale, eller for skrått, der får en pote, enklere sagt, 4 poter problemer å balansere på alle 4. Dessuten så er hunden litt sliten etter 2 harde dager, og virker tyngre i bakparten til å ta sats enn til vanlig. Så her finne MrJ en liten omvei til hunden.






Faktisk så er der plasser stien går som en drøm mellom steinene, tydelig sti også. Trur du mor ikkje?








Skulle ikkje tru det når du ser all steinen, men du finner sånt som dette her også.

















Komt så langt opp no at begynner å få litt snø på enkelte steiner. Men det e veldig lite, heldigvis.















En av dei tøffeste plassene på vei opp, at en så stor stein er kløyvd så oppå kanten, men ikkje fall ned :-P Ser tvers over til andre sia her.












Å gå oppå sjølve egga over steinene med hunden kunne blitt vanskelig for hunden, så tar stien på baksiden av toppen. Går en sti her, om enn litt smal.















Snøen på stien er glatt og sleip, sånn smeltende sleip og lite kjekk å gå på. Mor la att Chainsen broddene sine i bilen, for såg at det var veldig lite snø på toppen, og glemte å tenke på at der er alltid masse meir snø på baksiden, for den ligger i skygge. Mor banner litt for seg sjøl, innvendig vel å merke. For her hadde det vært utrulig kjekt å hatt broddene. MrJ gjor som mor gjor, og la dei att han og. Beklager den MrJ, mor sin feil.







Skitt altså... det er en del meir snø enn mor tenkte seg, og stien er delvis dekt av det der kalde kvite. Mor liker det ikkje. Noe spiller inn at det har vært to lange turer etter kvarande ret før, men også det at sånn snø er ubehagelig å gå på.






Og stien er til tider veldig smal å gå på, og bratt utenfor. Mor syns at stien virker smalere og brattere utenfor enn å gå Straumshornet. Kanskje pga dagsformen, eller snøen, men føler det sånn der og da. Skli her og fare utenfor frister lite.














Mor sa det faktisk rett ut til MrJ at ho var utenfor komfortsonen sin, igjen, og at ho kom til å ta det med ro. Har alt for masse å leve for enda til å ta noen sjanser på noen måte. Han har ikkje gått denne stien her før, kun egga, og det er mange år siden. Når mor tenker seg om, så har ho aldri gått egga/ryggen til topps, kun stien. Stien er masse meir komfortabel på tørre dager, det er sikkert.



Med iskalde fingrer etter knepet seg fast i lyng, mose og bakken generelt sett, så er dei endelig på toppen! Ser da rett bort på Hammarsettindane. Ser fotspor i snøen etter dei som gikk foran mor og MrJ, dei har gått videre dit. Kor er dei tru? Har dei gått ned att stien i skaret?






MrJ ser noe rødt i siste delen av klatringa, og mor zoomer inn. Jo, der er noe rødt der, og det står heilt stille! MrJ har vært der, selvfølgelig, og sie det er en fin tur med litt klatring. Mor kikker på fjellet, tenker på dagens form og ubehag, nei takk, mor trenger ikkje gå det fjellet der, finnes mange andre ho heller kan gå. Takk.


Men utsikten til fjellet kan mor da nyte, sånn passe avstand, berre beundere det litt. Røft fjell, og med noen tagger som er ganske så tøffe å sjå til på avstand ifra siden. Med Gimsdalen på venstre siden, og Langenesvatnet 377moh på høgre siden.

Og utsikten utover mot havet, nyyyydelig! Til og med i skyet vær, regner der ute ved havet, kjenner noen regndråper her no, så er utsikta virkelig flott. Det du ser rett over spissen av toppen her, er plassen Vikedalen. Så får du fjellet Borgundkollen 782moh til venstre, fjellet til høgre med snø på er Skopphornet 1226moh. Fjorden her er Sykkylvsfjorden, den utenfor er Storfjorden. Og der ute, der ligger Ålesund før du får det uendelige havet.





Mor står og beundrer utsikten, og snur seg og ser en MrJ som smiler fornøgd. Han har ikkje vært her på mange år, og syns det var kjekt å gå den opp att.






Sitter og spiser brødskiver, og mor har ingen problemer med å skjønne kvifor fjellet har fått navnet sitt Langfjella, skjønner du det? ;-) Den er over 5km lang den fjellryggen.






Kven skulle tur at det skulle bli 3 lange og fine turer etter kvarandre på dei to her? Det hadde ikkje mor trudd i alle fall, men etter denne turen her tar dei seg pause.









Du skjønner, i det mor sa navnet til MrJ og han skudde seg, så såg begge at han var full i munnen med brødskive, og begge såg temmelig skjeve og gumlende ut. Litt sjølhøgtidelige? Neeeeei :-D En god latter forlenger berre livet!









En litt dårlig egenskap på hunden, men han er veldig flink på det å tigge. Han får en rest av brødskive, men på en annen plass en der han stod og tigget. MrJ held biten framfor han, han må sitte, og han tar den ikkje før MrJ sier "Værsågod" og da tar han den. Dressert sånn da ;-) Og så er hunden litt artig når han ser eller lukter mat og stirrer på det, han begynner fort å sikle :-D Matvrak? Neida....










Alle har sine sider, men dei positive sidene er mange fleire enn dei negative med han her. Han er trofast, passer på deg, trøster deg, følger deg over alt, er en super  turvenn, stoler på deg, er alltid klar for en tur, deilig å varm når du fryser, og berre elsker kos <3






Gimsdalstinden, du herlige fjelltopp, du er flott altså! men regnet og kaldt gjer at dei snur fort ned att før snøen blir for glatt i regnet, og steinene dei skal forsere på vei ned.







Det obligatoriske topp bildet før forlater toppen. No uten munnen full i mat og latter ;-)












Så var det ned att.... mor kjenner at ho gruer seg litt. Er såpas sleipt å gå i den snøen her, og stien så smal, at mor kjenner seg utilpass heilt til ho kjem til steinene igjen. Og det er et godt stykke.














Kvifor skulle ho legge att broddene?! Irritert på seg sjøl over det, for dei hadde senket blodtrykket til mor betraktelig her ho går. Strikket votter, blir fort våt og iskald, men ho kniper fast i alt ho får tak i av vegetasjon, berre for å føle seg sikrere. Heilt utrulig kor pingle mor skulle føle seg denne dagen her altså.










Var sånn at mor smilte over synet av steinene igjen, og følte seg på veldig trygg grunn igjen. No regner det bra også. MrJ, vent litt, på med regntrekk på sekken du.











Sjøl om steinene blir litt meir glatte, så var dei mange ganger mindre glatte enn stien. Er no berre å holde seg for med hendene her, steinen er fast grunn.








Rakk ikkje ta bilde av partiet her på vei opp, ei heller få vist deg kor høgt det er her. Men dette her er en av to plasser som er litt lett utfordrende, steinen er lang her, lenge enn mor sine føtter, så må holde deg fast, eller ta sats for å komme deg opp. På vei ned så stod MrJ nedenfor å lånte mor en sko å trakke på litt før nede av steinen. Greit med plassen er at det ikkje er luftig ned, bakom eller utenfor her, så du faller ingen plass.










Det føles ut som en lek ned att i steinene, og mor er glad og lykkelig der ho går. Ho er tross alt ute på tur!














Om det kom litt regn, kva så? Er på vei heim og klær kan skiftes. Har hatt en kjempefin tur egentlig, og fått flott utsikt. Kva sure seg for da? Ingenting.








Lettere å følge sti nedover enn oppover, og der dei endte til sides på fjellet, det for dei forbi uten å legge merke til kor den stien gikk av engang.







Fjellet i høstfarger er en årstid mange ser fram til. Kaldere ja, løvet faller av, men fargene ute i fjellheimen er så flott da. Flottere med høst i fjellet enn nede på lavlandet. Alstå, det er det mor syns, andre syns kanskje noe annet. Men høsten er ute tvil en flott tid å nyte fjellheimen på.






Stien bukter seg nedover ryggen, mellom lyng og farger. Hunden er rett osm det er uti lyngen, legger seg ned, og rulle seg i glede. Han nyter virkelig det å være ute. Sliten er han, uten tvil, han er meir stille enn vanlig. Kanksje han speider etter senga si der han står? For skal love deg at han som 2 dager i strekk etter dei 3 dagene her! Det var kun mat, ut for do, litt kos, og sove. Men det er en meget fornøgd hund da, det vises.











Og tur 3 dager til endes med dei to her, det har vært heilt fantastisk! Eineste skåret i gleden er at no kjenner mor at ho savner gut, og gleder seg til han kjem heim att. Så får ho håpe at være kan vise seg fra sin bedre side når gut kjem, slik at ho får tatt med gut på noen turer snart. Men til den tid, dei to her er en god trøst å ha, og er heilt herlig å tilbringe tid med dei. Neste eventyr? Veit ikkje, men det blir garantert mange av dei framover :-)








Gimsdalstinden er omtrent 4km en vei, litt store stiener å forsere mot slutten, lit vått ved foten, fin grusvei å gå, og har en virkelig flott utsikt! Annbefaler gode sko om terrenget ikkje er heilt tørt.