torsdag 18. mai 2017

Impulstur på et ukjent fjell Litlesalen 959moh, Røyrhus


Mor og MrJ skulle til Runde på tur, og telte på Nerlandsøya. Rettere sagt, det var planen, heilt til kom ut på øyane. Tjukt grått skydekke dekte det meste av Runde og øyene rundt, og det blåste innmari. Altså, ingen utsikt om går til Runde fyrtårn og tilbake, og teltet hadde nesten blåst vekk. Så snudde og tok det som en biltur via Volda og Hornindal. Reserveplan var å gå Lidavetn i Volda, men skydekket tok att gjengen og stjal den toppen også. Men når kom til Røyrhus, så såg MrJ opp på en fjelltopp, og lurte på om man skulle gå den? Der var i det minste sol enda, tross klokka er over 20 på kvelden. Jaha, der kan man vel ta nistepakken vel? Uten å vite kor stien begynte, så gikk det rett opp både myr og bratte. Er man på eventyr, så er man på eventyr :-P Og trur du ikkje det hyggelige skydekket tok en visitt da?



Midt mellom Hornindal sentrum og Hellesylt, så er der en grusvei inn til Røyrhus. Tar av inn til den, og kjøre ca 1,1km til mor og MrJ ser en slags traktorvei oppover. Parkerte der. Rekna med at bonden ikkje kom til å være ute å kjøre traktor kl 20 på kvelden. Toppen som har blitt pekt ut som mål for tur, ser du der bak.







Mor ser innover Røyrhus. Har aldri kjørt inn her før, og er en plass mor alltid har kjørt forbi. Røyrhusnibba på 1286moh danner snart heile veggen av dalen på eine siden.







Går et stykke opp den der traktorveien, og ser snart litt av et bolighus. Da har denne gjenge her funnet ut at no er man langt nok den veien og tar av opp skogen. Mor har sjekket på kart om der er tegnet opp sti, emn fann n\ingenting. Ja ha, da får man berre sjå an terrenget og gå der det ser best ut.





Trakke litt skog går fint det, er berre småskog. Begynne å søke og leite etter sti til stadig, da får man ikkje gått noe tur. I kveld er man på eventyr!














Sjekk bakken da! Heile området er fullt i huler og ganger etter smågnagere, og det er ikkje lite det har vært gravd heller, er snakk om stort område.







Et gjerde, ei grøft? Nja, kan gå et stykke til venstre og unngå det, men tar sats alle 3 og hopper over. Her er det strake veien mot toppen altså.














Snakk om glede! Hunden fann snø, og springer rundt og ruller seg i snøen. han lå paddeflatt i snøen og berre nøt det.












Er litt fint å sjå innover dalen og sjå dei kvite fjelltoppane der inne. Mor veit at om du går mellom to fjell der, så går du over til Oppstryn. Kun 1 mil lang tur så er du i Stryn. Geografi når man har sånne fjell som stenger, er ganske så interessant av og til. Å tenke seg til en plass men kjenner av, rett bak fjellet, men tar gjerne 2 timer i bil å berre kjøre dit. I alle fall så har mor og gut fiska i det vatnet man går forbi på toppen der.






Litt kjekt også å gå sånn på måfå på eventyr også, og ta ting på sparket. Treng ikkje være tilrettelagt heile tiden for å ha det kjekt på tur. Og om ikkje kjem opp på toppen, nei så får det heller være. Dei to her har i alle fall vært på tur.









Eventyr er å oppleve en ny plass, sjå noe nytt, om enn du ikkje veit kor stien er, så blir veien til mens du går. Og det er litt befriende også å gå sånn, du styrer sjøl kor du vil gå. Og så ser du utsikten som stiger etter kvart som du kjem deg oppover, det er alltid like kjekt.




Litt annerledes å sjå Røyrhusnibba ifra denne vinkelen, for mor er vant med å sjå den ifra veien, ikkje ifra fjellet og litt inn i dalen som no. Så gjenstår det å sjå kor masse snø det er inne i dalen, om mor klarer å danne seg et bilde av korleis det ser ut inst inne i dalen, for det har ho lurt på i mange år.




Det begynner å bli seint, og det er et godt stykke opp til toppen enda. Mor og MrJ stopper opp av og til for å kikke oppover, diskutere kor gå, eller for å ta en pust i bakken. Har jamn stigning opp her. MrJ er litt bekymra over at sola snart går ned og at det blir heilt mørkt når skal gå ned att, så mor foreslår at gjengen berre tar maten oppå toppen av haugen der, og lar være å gå opp på sjølve toppen.





Ser at sola snart forsvinner bak fjella, så valget står ve om å spise på haugen før toppen i sol, eller ta toppen og mat uten sol. Får sjå når nærmer seg meir haugen før toppen kva man gjer.


Er snøflekker her og der på vei opp, og fjelltopper begynner å dukke meir og meir opp. Kva dei heiter er heilt ukjent for mor, er et område mor ikkje har gått noen tur i før. Men når mor i ettertid ser på kartet og området, så ser mor at det fjellet som er mest kvit i snø er Kvangrønibba 1495moh, og dalen nedenfor er Kjellstaddalen. Trur fjellryggen til venstre trur mor er ryggen som går til Hornindalsrokken og heiter Trollaksla.



Da er man omtrent oppe på haugen før toppen. Toppen heiter faktisk Litlesalen og er 959 høg, men det aner jo verken mor eller MrJ noe om der dei går. Og spørsmålet om stoppe og ta maten der? Så MrJ kikket laaangt etter toppen, det gjor mor også litt, og dermed så vart det ikkje noe stopp her.






Mor prøver å få med seg det ho kan av utsikta mens det er lyst, og uten skyer. Ser en dal til som dukker opp der bak, er faktisk der du kjører inn til Norangsdalen.




Andre veien så ser mor bedre inn Røyrhus, og ho tar seg i å lure på kor er skaret man går over til Oppstryn og passerer det Skihellevatnet 921moh er. Faktisk så blir det skaret mor akkurat ser lengst inne, så får du det spisse fjellet som har nest sol til høgre for skaret. Det spisse fjellet blir Botnefjellet 1372moh, og du må da gå heilt inn i dalen, og ta Skihelledalen opp, så ove til vatnet ved foten av baksiden av Botnefjellet, så kan du gå på fin sti ifra vatnet ned til Oppstryn.





Etter klatra litt i bratte, for har ikkje funnet noe sti enda, så ser ho endelig alle husene i Røyrhus. I stedet for å ta den bilturen inn i alle dei år for å sjå, så tar ho heller fjelltoppen for å sjå inn :-P Litt motsatt av det normale når man lurer og der er vei inn, men heilt greitt dette her også.






Når du går rett opp til en topp som vart gjordt no, så blir det en del plasser der du får avsatser, bratt med snø, holde deg fast i både lyng og mose, faktisk nesten dytte hunden i baken for å få opp, og litt sånn "Tja, går det an å gå der" kløing i hodet. og sånn "Ops det var faktisk brattere enn man trudde".















Ser mindre bratt ut på bildet, men sånn er det berre. Diskuterer kor gå, kva ser best ut, og kva er lurest å gå. Blir no fort enige faktisk. Eineste som bekymrer MrJ er at det kan bli fort veldig mørkt på vei ned, ingen har med hodelykt, for ingen planla sein kveldstur i ukjent område. Men som mor sier, teknologi, lys-app på mobilen :-P Er vanskelig å snu når man er så nært toppen også da.












En snøflekk som var litt brattere enn trudde.... ja ja, kjem no seg opp her også.














Er flott med kveldstur når du får sånt lys som dette også, sola som går ned og strålene som strever med å komme seg over fjellene. Dette er belønningen for seine kveldsturer.







Ned mot bilen og nedover Hornindal. Og visst du ser heilt bak i bildet, så ser du akkurat i Hornindalsvatnet 53moh også.








Toppen nærmer seg! :-D Og ja, er lengre dit enn det ser ut til, selvfølgelig.Men den er i sikte i det minste. Hunden er lykkelig den, for her er nye lukter å snuse på, nytt område å utforske, snøflekker å skli og rulle seg på.







Men har du no sett! En sti! Som med dei fleste moderate fjelltopper her på Sunnmøre, så finnes det en sti, berre man veit kor den starter. Da er det berre å finne den på vei ned att og den kan ta gjengen ned att litt lettere enn klatringen rett opp og både bratte og glatte partier. Var er par plasser mor tenkte at, hallo, skal ned att også.











Kvart øyeblikk no så er det mørkt. Verken mor eller MrJ er av dei som liker å springe en topp berre for å ta toppen, begge liker å nyte turen og ikkje stresse, men av og til blir det litt sånn, som denne turen her. Alternativet var ingen tur denne dagen overhode, og ikkje noe ny plass heller. Og så liker ikkje noen av dei dette skydekket som er på vei!






Skydekket kjem inn Røyrhus også. Kvifor kunne det ikkje holde seg unna en plass da? Alle plassene som vart diskutert som tur denne dagen, enten lå i tjukk grått skydekke, eller vart henta inn av skyer. Skal man miste denne toppen her også no da?







No ser man faktisk rett tilbake til bilen der nede, og ca ruta man gikk opp. Vart et bra stykke opp faktisk, og avsatsene større enn ser ut på avstand når stod nede og kikket opp til toppen.













I det siste prikken av sola som vises lyser som et knappenålshode, så lyser den opp en fjelltopp rett ved (mest sannsynlig Hornindalsrokken) så du ser to lysende små prikker, og du fekk dette fantastiske lyset i skylaget som tok å slukte alt. Vart stående å nyte dette magiske øyeblikket, og vips så var det borte igjen. Varte ikkje lenge, men utrulig flott var det.






Skylaget slukte også toppen for denne gjengen. Sur, kald vind gjer at hette vart en nødvendighet. Ser så vidt varden der bak, men alt av utsikt er borte. Er man først her, så tar man siste biten likevel, tross får null utsikt. Dette skylaget som slukte alt denne dagen kom virkelig akkurat til feil tidspunkt her også.














Beste utsiktshullet er faktisk inn Røyrhus, men det er knapt noe annet å sjå. bak skylaget ser mor blå himmel der inne.







Ser no toppen da, men får vel ikkje sett noe annet der borte. Er lengre bak til sjølve toppen enn såg ut til nedenifra, men sånn er det alltid med fjell, du ser sjelden sjølve toppen, men berre fortoppen.







MrJ på sjølve varden, og du ser litt under skydekket her enda, men berre enda rekner mor med.







Mor ser at det er meir høgde her, og prøver i full fart å gå oppover litt for å sjå om der var mulighet til å sjå noe. Men nei, tåkedekt som berre det. I ettertid så finn mor ut at fortsetter du her, så kjem du opp til Høgfjellet 1064moh, men det er et godt stykke å gå til.






Ops... no forsvinner MrJ også i skydekket. Mor skynder seg tilbake, skulle berre sjå litt. Ingen vits i å stoppe for noe mat her, kaldt, surt og null utsikt. Heller komme seg nedenfor bratta før det blir mørkt, og heller sette seg ned når landskapet er lettere å gå.








Friskt oppå her, det skal mor love deg! På med hetta.......














Fann att stien litt lengre ned, og reknet med den kunne føre gjengen tryggere forbi avsatsene. Litt snø her og der, men finner den igjen på ett vis.













Når kjem under skylaget, så er det ikkje så ille, er toppene akkurat her som er slukt, selvfølgelig.









Om stien ikkje er sånn veldig god eller tydelig alle plasser, så er det masse lettere å gå den enn rett opp som mor og MrJ gjor.







Og andre plasser så er den god, som her.














Og om stien enkelte plasser er sti eller dyretråkk? Tja...... men ilag så fann dei ut av det, og kom seg ned det verste partiet.












Noen fann ut at dei skulle trylle vekk skylaget no som dei var nede ifra toppen. Typisk, ikkje sant? Men til bonus så får dei sett synet av fjelltoppene da i det minste.








Berre ned her så er alt av bratte unnagjordt. Veldig greitt med han her, han er flink til å finne veier rundt ting, og tar det så lekende lett vanskelige parti. Bonusen for han har trakket i fjell av alle slag i over 30 år.  Og på snø så har han drevet å sklidd på skoene sine siden han gikk på barneskulen, da var det konkurranse om kven som skled lengst, så han trenger ikkje ski sånn sett. Med en eleganse mor misunner han, så står han på skoene ned snøflekken. Mor kjem etter, men med meir peiving av armer og lettere huker skoene i snøen og må ta seg inn att.





Måtte nedenfor haugen for å finne noe form for le for vinden. Kjenner at det er kaldere siden sola forsvant også. For litt energi trenger både den eine og andre, er mange timer siden spiste sist. Mor kjenner et stort tomt hull i mageregionen som har behov for påfyll.













Tross fått seg noen godbiter han her, så ser han med lengsel på mor sin brødskive. Blikket sier alt egentlig "Kan  være så snill å få" eller heller "Håper du mister den brødskiven der" :-D Og brødskiven smakte fortreffelig på tom mage med kremost og skinken Fjellbris. Snadder skive i fjellheimen!





Mor måtte gjere det man må av og til, og gjemte seg bak en stein. Ser ut som om der er noen andre som har hatt litt snadder også, er berre en heil haug med fjør att.







Etter spist mat så var det berre å fortsette med cirka retning granene ved bilen. Ikkje noe å sitte etter i kulden, og skal heile veien heim att også. Landskap som dette her er lett å gå i, og det går fort ned att.







Lykken er en snøflekk! Og at noen kaster pinner til han. En lykkelig hund på tur :-)










Sjøl om man har bra fart ned, så stopper man likevel opp for å kikke på utsikten, fjell, eller spesielle trær som dette. Når mor legger nasen inntil, så kjenner ho den gode lukten av tre.







Mor ser seg tilbake, stod oppå der for ikkje så lenge siden, og no er der utsikt også, selvfølgelig. Sikker på skydekket gjor det der med vilje, dekte til siste 15 minuttene på vei opp, og lot ikkje utsikten komme tilbake før gjengen var nedenfor bratte partiet.







Over litt myr, og hunden gleder seg veldig. Han elsker å springe på myr så vatnet plasker og spruter! Samme gleden som små barn har når dei hopper i søledammer.








I meget godt humør, fornøgde alle 3, så gikk siste biten til bilen lekende lett. Kom ikkje ned akkurat samme plass som opp, men kva så? Fann traktorveien som førte til bilen, og har vært på eventyr. Spontane turer på ukjent plass er supert! Og ilag med rette turselskapet så blir turen fantastisk også. Trenger litt utfordring av og til, og sånt som dette her er berre gøy! Mor har kost seg masse på tur, og liker sånne spontane opplegg som dette her. Og godt fornøgd med dagen, så var det en smilende mor som krøllet seg under dyna når kom heim att :-)




Har ingen anelse kor stien man fann mot toppen ender, for fulgte den berre ned bratta, så tok kurs sjøl, dessuten så lå resten av stien i snø. Men dette er sånn noenlunde gjengen fulgte opp.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar