lørdag 12. august 2017

Magiske Ytstevasshornet 1330moh, Sykkylven


Du kjenner kanskje til at der er noen topper du har lyst til å gå, men aldri blir? Slik er det med noen fjelltopper for mor også, og Ytstevasshornet 1330 moh har blitt en sånn topp. I noen år har mor hatt lyst dit opp, men fått delvis nei om å bli med dit når mor hadde gut i bæremeis, og så har det aldri passet seg. Denne sommeren her har været vært veldig ustabil, men etter jobb en dag så såg det ut til å bli greitt vær. Uansett, litt skydekke som det ofte er her på Sunnmøre, så tok mor og MrJ sjansen. Startet opp ved godt mot, nydelig landskap, og så kom det der greiene kalt tåke og slukte heile toppen før fekk sett noe som helst. Og kva bruker å følge med tåke? Jo, en masse regn. men tross tåke og regn, fann begge vardene, fekk noen glimt av råe tagger og kanter, og kom seg faktisk heilt ut og opp på toppen! Lite ante mor at et steg til sides, og noen hundre meter ned, for det var jo fullstendig tåkelagt. Tross omtrent gjennomvåt, mistet utsikten, så var det en mor som spratt lykkelig likevel etter endt tur, for ho har vært der, fått sett litt av området, kost seg ilag med MrJ, og veit at dit opp må ho opp att :-)




Du starter på parkeringsplassen ved Svartevatnet på toppen av Strandafjellet. Ser du skaret med elva til venstre? Der går stien opp, og Ytstevasshornet er fjellet ett fram her, men sjølve toppen er lengre bak.







For å komme deg dit må du gå veien mellom dei to vatna der, og går bak autovernet langs hovedveien retning Stranda. Kjem du ifra andre siden, så skal du gjennom den grinda der og så inn skogen.






Er grei traktorvei i starten, den går heil opp til vassinntaket i elva. MrJ og hunden er klare for tur, og MrJ hadde pakket sekken klar på forhånd, så var berre for han å dukke opp på jobb hos mor og dra rett til fjells.
















Var litt lavt skydekke her og der, men akkurat dit som var målet, der var det skyfritt. Mor har hørt fleire som skulle forklare mor stien opp til Ytstevasshornet, og rett og slett blitt usikker av hele greia. Derfor aldri blitt dit, før no med MrJ som kan veien.







No ser du det andre vatnet også, Buvatnet 521moh, som du gikk mellom. Ser også til gondolen på Strandafjellet, og ser der er noen skyer på Roaldshornet.








Veien slutter ved elva og vassinntaket til Stranda.









Du ser den merka stien rett til venstre ved elva, tydelig sti og tydelig merking. Ingen fare, du finner fram her.















Mor har aldri vært opp i dette området her før, kun sett dit ifra bilen når kjører over fjellet. Du går til venstre for elva heile veien opp.








Blir fort høgdemeter her, er oppover jamt. Ser ned til Svartevatnet 525moh og parkeringsplassen der bilen står.








Som du ser, tydelig sti og lett å gå sånn sett. Mor gleder seg masse! Har hørt så masse fint om toppen, og sett så mange fine bilder derifra, og no endelig skal ho dit sjøl! :-D













Over skogsgrensa, og mor lurer på kor stien går videre. MrJ peker den ut for mor, og det ser no ikkje ille ut. Du skal opp ura, men der er det delvis bygd trapp av steiner, så det kan vel ikkje bli så ille.






Ingen problem å finne fram til trappa i ura heller, du ser rødmerkingen. Du starter heilt til venstre ved ura, og ender oppe i høgre hjørne.














Mor prøver å kikke om ho ser toppen der borte, men MrJ forklarer at den ser man ikkje enda, den er et godt stykke lengre bak. Ja da, mor er utålmodig på en måte, toppen har lagt så lenge på ønskelista, at mor skulle gjerne ha vært der allerede, helst igår :-P









Fine trappetrinn da, nesten like bra som sherpaene som er så flinke. Trappene skal du ikkje frykte om noen prøver å skremme deg.

















Søt blomst? Liten og mørkegul, litt stjerneformet. Sist mor såg denne her, var ved Trollkyrkja på Fræna. Bitterbergknapp heiter den vel, lav blomst som blir mellom 5-10cm høg. Navnet har den fått pga smaken. Mor har ikkje tenkt å spise den, heller beundre den litt.











Litt rot i enden av trappene, stien gir et par valg kor du vil gå, og litt vått, men heilt greitt å gå. Så videre får du fin sti. No skal du inn kløfta her, og mor er spent på kva som venter ho.







Berre evnt litt MrJ, må berre stoppe opp og sjå på denne her litt... veit det, mor kan være en prøvelse av og til som stopper stadig for å kikke på en blomst eller stein, og ta et bilde. Til mor sitt forsvar, du skal kose deg over dei små tingene på tur også, ikkje berre dei store. Så masse vakkert du går glipp av om du ikkje stopper opp og beundrer litt.













Ikkje verst utsikt om du snur deg og kikker bak litt også. Du kom akkurat mellom vatna, der kommunegrensa mellom Sykkylven og Stranda går, og er vel også høgste punktet på Strandafjellet når du kjører over fjellet.







Stien videre går fin i fjellsiden, ikkje steinete eller noe, fin og grei sti.









Der er alltids noen som hevder at det er ekkelt å gå akkurat her, at bratt og ubehagelig. Det var snakk om akkurat her, fordi det er bratt utenfor stien, sier noen få. Ja, det er et stykke ned til elva, og dette her er "verste" punktet sånn, men det er ikkje sånn at du lener deg inntil fjellsiden, føler deg presset utpå en kant eller noe. Syns du plassen her er ubehagelig, snu, da burde du kanskje ikkje gå til toppen heller. Stien ser du heilt øvst til venstre i bildet. Hadde holdt gut i handa akkurat her, men ikkje hatt noen motforestillinger om å tatt han med hit.





Så er det berre å rusle videre. Men kva i svarte er det som kjem sigende?! Neeeeei!! Tåka kjem! :-( Er det mulig? Det såg jo så fint ut når startet.








Kjem akkurat opp til osen der elva starter, her går man ned til elva og over. No skal MrJ og mor gå den litt kortere ruten, den over ura og litt meir oppover. Skal du gå den lengre og mest vanlige ruten, så fortsetter du viderere og over kanten til tåka der.





Etter gått over en liten ur, så er det berre å følge den trakket stien videre opp. Ikkje merket, men der er noen varder som du kan kikke etter og få retningen. Ser bak seg, og på den kanten der så stikker det opp et lite hyttetak. Hytte her?? Litt av en plass da. Ser du den?










Lite vatn akkurat her, og den vanlige stien går til venstre og over kanten, før du så kjem til Tindeskarvatnet og så tar opp til høgre.







Kjære tåke, kan du være så snill å ta en liten tur en annen plass nærmeste timen? Mor har hatt så lyst hit opp i så mange år, og har så inderlig lyst til å sjå utsikta på toppen, får ikkje sett opp til toppen engang pga tåka.






Nesten sånn at har mest lyst til å snu, men no er man her, så får berre gå videre og håpe at tåka kan lette litt. Så mor henger seg på MrJ.
















Når ser ned, så kom du over elveosen der nede og over ura med store steiner. Fast ur, ingen problem.









Tåka kjem unådig og begynner å sluke alt av utsikt. Mor kikker på dei små vatna der nede, og frykter dette er det siste ho ser av noe utsikt på turen.










Tåke, kjære tåke, ser i det minste mannen enda :-P











Og da forsvinner Buvatnet også..... stien gikk opp langs elva der, så der var du for ikkje så lenge siden.








Mor lurer på om det er toppen der bak? MrJ rister på hodet, toppen er et stykke til venstre. Hadde håpt det der var toppen og kanskje fekk utsikt.



Ser ut som tåka legger seg tjukk over alle fjelltoppene, så er ikkje berre her dessverre.




No har MrJ vært her mest på vinteren på ski, og prøver å gå på magefølelsen. Mor kjenner MrJ såpass godt at stoler på han, og bommer man, så er det jo berre å justere etter kvart, men trur nok han der finner fram. Mor aner ikkje kor ho skal, kan ikkje veien, men veit inni seg kor ho er i retning.






Oi! Tåka lettet litt så fekk meir enn 10m sikt! Skal sikte seg opp mellom dei to snøflekkene.








No er det snart slutt på alt av vegetasjon også, over til kun stein og snø.






Et vindpust, og no får mor sjå heile ryggen opp her. Du skal rett opp her, så skråe litt for å komme til en utsiktsvarde, før du følger kanten fram til toppen retning høgre.





Ur og atter ur, men fast ur. Og ser du skyene der? Er ikkje tåkeskyer lengre, det der er regn!










Jaggu, så regner det også. På med skalljakka, flott..... Er visst ikkje meiniga Ytstevasshornet denne dagen ser det ut til.













MrJ stopper opp, mor og hunden fortsetter litt, men må berre stoppe opp for ser han nesten ikkje lengre i tåkeheimen.








Alt her oppe er berre stein og atter stein, men der er en som faktisk klarer seg her i ensomheten og golde landskapet, issoleie er det faktisk en masse av her oppe. Artig å sjå plutselig kvite blomster mellom alle dei grå steinene. Og mor lurer på korleis dei spre seg, for det er vel via pollinering aom andre blomster? Og når dei er så aleine langt her oppe, er noen få her, noen få der, korleis finner da humlen dei? Dei må jo flyge langt avgårde for noen få usselige blomster. Og kor fort flyg en humle? Mor lurer og lurer, og stakkars MrJ som får høre mors tullete ting å lure på, han må jo tru mor ikkje er heilt normal.









Får ikkje noe svar på alle spørsmålene heller, og får heller ingen utsikt når kjem til en utsiktsvarde. Mor ser kanten der, taggete kant som år bortover her. Må være heilt rått å å her når det er skyfritt og får utsikt!





Der er i alle fall utsiktsvarden, så MrJ hadde rett med magefølelsen sin, og traff nesten rett på i tåke og regn. Denne varden står på 1288moh og begynnelsen av taggene bortover til sjølve toppen.







Mor går forsiktig bort på kanten og kikker ned. Skal være noen hundre meter ned her, men ser absolutt ingenting annet enn tåke. MrJ begynner litt engstelig til mor at ho ikkje må gå lengre ut, det er faktisk ganske så høgt ned. Det som er med høgde, er at med tåka så ser du ikkje kor langt ned det er her, så du får ikkje den "svimlende" følelsen, men beveger deg som om du hadde 2m ned. Hadde det vært tåkefritt og faktisk sett kor langt ned det er, så hadde du uatomatisk fått den meir "knipe fast tær i skoen" følelsen og kanksje kjent det suget. Noen som skjønner kva mor prøver å forklare? Om ikkje, beklager vrøvlet :-P






Mor prøver å sjå bortover, syns det er litt surt å faktisk være her men ikkje ser den ting. Det må da være utrulig rått å stå her oppe, og kjenner den frustrerende følelsen. Ikkje noe man kan gjere med det, sånn er det med været, utrulig skiftende.







Varden er i det misnte besteget da, får være høgdepunktet akkurat her. Så får man ta middagen her og håpe at regnet kan avta, og tåka lette litt så får sett framover.








Real Turmat er perfekt for sånne kjappe turer som dette. Rekk ikkje noe middag før drar, så er berre å ta med kokt vatn i termos. Så metter den veldig bra også.














Vart veldig kaldt å sitte stille, buksa er ikkje regntett, heldigvis tåler jakka en god del. Varm kakao og kaffe hjelper på, men utrulig surt og kaldt å sitte stille. Berre å bevege seg videre siste få minuttene før man er på sjølve toppen. Dette er faktisk det beste mor fekk av utsikt mens spiste, og håpte.






Begynner å gå videre etter stappet alt tilbake i sekken. Kikker utenfor et lite glimt i tåka, se antydning av snø der nede? Jo visst, det er det. Kor langt ned er det til snøen tru? Hunden kjem også mot kanten, det får den ikkje lov til. Mor kjenner at det knyter seg i magen når han kjem for nært, for du har liksom ikkje kontroll på kva den gjer, kontra seg sjøl. Redd for at den skal falle utenfor skjønner du, er tross alt glad i den.




Kva er det der borte? MrJ peker og forklarer at det er toppen. Den som kunne fått litt vind no og blåst vekk tåka!









Kom ikkje noe vindpust, men tåka har visst hatt litt velvilje med mor, og lot ho få sjå toppen i det minste.








Tåka letter på den ene siden av toppen, ser at det er noe fjell bort i der, men kva fjell har mor ingen formeining om.








Et røfft fjell er det absolutt, og er sikker med seg sjøl at hit MÅ ho berre tilbake!















O hoi!! Varden jo! Ikkje sjølve toppvarden, men den varden som er bygd som alternativ toppvarde for dei som ikkje vil karre seg ut, for sjølve varden ligger luftig til.







MrJ lurer på om skal gå bort på sjølve toppen? Må nesten få med den når først er her. Mor trekker på skuldrene, det ser no ikkje så vanskelig ut heller, så kvifor ikkje?







Var en plass som var kanskje litt ekkel, men kan gå litt lengre ned også. Og tåka kom tilbake, selvfølgelig, kan ikkje la sjå noe så lenge heller.















Tåke, regnvær, våt, litt hustrende, men likevel fornøgd med å faktisk være oppe. Var no en fi tur opp uansett, og no veit jo mor kor gå, så er berre å komme tilbake.








Sjølve toppen! Og tar mor et steg til høgre, så er det ganske så langt ned. Merker ikkje noe av den luftige følelsen som mor garantert hadde hatt, men kunne nesten vært på stuegulvet heime. Er meir forsiktig selvfølgelig, men slipper den der svimlende følelsen og ønsket om å krype på alle 4.











Hallo der nede, er det noe å sjå tru? Ikkje noe svar. Hadde mor fått svar, da hadde ho virkelig hatt grunn til å være redd!







Tross våt og null utsikt, så er begge to veldig fornøgde over å være på tur ilag. Langt bedre enn å sitte inne heime i alle fall. Så smilet sitter på hos begge to :-)








Så er det berre å gå tilbake til trøste-varden. MrJ venter på mor, ho er litt sein for ho kikke ekstra, held seg ekstra fast, og tar et bilde eller fire.








No har man ikkje noe holdepunkt på vei ned att, men sikter seg sånn omtrent inn.









Heldigvis er ura sånn noenlunde fast, så kor fort nedover igjen. Tåka blir lettere til lengre ned man kjem, så kanskje man får noe utsikt?







Det er faktisk hull i tåka! Begynner å sjå noen av småvatna de man kom opp.









Bommet litt da, og havnet ved snøen. Hunden vart lykkelig i det minste, og sprang med lykkelig flagrende ører og var i snøhimmelen.








En annen pluss med snøen er at du berre kan stå på føttene, så sklir du nedover, og vips så har du komt deg et godt stykke uten å balansere i ur.










Tåka er litt lettere her nede, og mor får sjå Tindeskarvatnet 995moh for første gang. Er det mulig å få sett litt til, takk?







Vart stående å diskutere litt kor den vanlige litt lettere ruta går, men er lengre. Og så er der en hytte til venstre for vatnet. Kven eig den tru, og er den i bruk?  Plasseringa er i alle fall utulig flott til her, og praktisk med tanke på fleire topper som er her.








En smilende MrJ, og mor fekk sett meir av området her nede. Og ja, det frister no enda meir å komme tilbake og få sett meir av området.













Ja ja, vart ikkje så lenge man fekk litt utsikt, tåka er unådig og kjem fort tilbake. Ikkje at sikt er noe problem, heilt greitt å både sjå og finne fram, men hadde vært kjekt å få sett.









Er temmelig våt kjære MrJ no, ikkje regntett jakke eller bukse, så våt til skinnet i regnet. Hunden bryr seg ikkje om regn, og er like fornøgd, han er på tur han og er fornøgd uansett. Mor er meir heldig, skalljakka er ganske så tett, så er ikkje gjennomvåt, men buksa er ikkje tett, og det begynner å renne ned i skoene. Takk og pris for ullsokker så man ikkje blir kald ;-)





Om regnet er litt utrivelig, så er no mor glad man gikk likevel. Som du ser, stien er tydelig tross tåke og regn. Plukket også opp en tskjorte som noen har mistet, søppel i naturen er berre å plukke med seg.






Vart litt surr akkurat der du starter på hammeren før trappene. Blir litt vått og sleipt, renner litt vatn, og stien blir litt vasket vekk på stein. Berre å være litt meir forsiktig. Ser du sauene her? Dei har trekt oppover i det dårlige været, og ser på gjengen som kjem.



Dei hadde litt risikovurdering av gjengen, om skulle springe eller stå stille, nesten så dei vart late i regnværet. Kan jo forstå at enkvar kan bli deppa og dyster i sånt regnvær, men det er absolutt ikkje mor. Stakkars MrJ kunne ikkje anna enn å smile av mor heller på slutten, for ho gikk på traktorveien med hetta av, spratt rundt, smilte, klemte på våte MrJ, og var faktisk veldig glad der ho spratt :-D Kvifor være sur? Har faktisk ENDELIG vært på Ytstevasshornet med det beste selskapet, no kan ho veien, fekk sett små glimt av området, fekk enda meir lyst til å komme tilbake, fått en luftetur og fått litt trim. Alternativet da? Sitte inne? Nei takke seg til heller ta sjansen på en tur, enn å sitte inne og kikke ut vinduet ;-)






Turen opp er ca 5km en vei, bra stigning, merket sti opp til eiveosen i allefall, skal være en fabelaktig utsikt der oppe og er en fin tur i røft landskap. Mor må tilbake, berre må tilbake!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar