lørdag 14. oktober 2017

Tårnet 1338moh i snø, sol og blå himmel, Riksheimdaken


Mor og MrJ våkner opp på hytta i Riksheimdalen etter gått Tungremstindane dagen før. Ifra senga så ser mor at himmelen er blå, og sola skinner på fjella.  Dette her må da bli en knallfin dag for fjelltur :-D Målet er Blåbretinen 1476moh, med forbehold at man kjem seg dit da med litt snø, eller så tar man Tårnet 1338moh som alternativ. Og Tårnet er slett ikkje noe dårlig alternativ, det er et utrulig flott fjell midt i vakre Riksheimdalen, og det står på ønskelista til både mor og MrJ. Bratt blir det samme kva tur man tar, vanskelig snø som det er no, nysnø som dekker men har null hold og du trakker gjennom. Sleip snø blir det også samme kor man ender. Uansett så er det berre å nyte det fine været, og joda, mor havnet en smule utenfor sin komfortsone i løpet av turen. Utfordringer trenger man vel?




Ute på trappa til hytta, og kikke på den flotte utsikta ned dalen. Litt kaldt, og drar godt att glidelåsen på jakka. En perfekt dag å tilbringe oppi fjellheimen vel?







Knall blå himmel over hytta og Sunnavindsnipa 1367moh. Kjenner kaldt gufs, så her er det berre å finne utedoen og komme seg inn att og få på seg skikkelige klær.









Ser du vatnet i elva? Faktisk blitt is på den i løpet av natta. Du veit når du ser is på elva at morgenvasken i ansiktet blir kald....













Etter at dei har spist frokost, pakket sekkene, så bærer det avsted opp kanten mot Storevatnet 730moh. Sjekk sola da! Og det er i retning sola fjellene ligger som er dagens turmål.






Gårsdagens turmål skinner no i sola der oppe. No skal det være utsikt oppå der!! Kvifor ikkje ha litt utsikt igår når mor og MrJ var der oppe? Ja ja, får håpe på at det er flott utsikt om dei kjem seg opp på en fjelltopp denne dagen da.







Sola har smeltet vekk en del av snøen i stien dagen i forveien, og satser på at litt til smelter i sola denne dagen her også.













Dagen i forveien så fulgte dei stien som gikk nede mot vatnet, idag skal dei fylle stien som går lengst oppe. Dei skal bestemme seg kor dei skal når dei kjem opp til Tredjevatnet, som ligger nedi søkket rett under sola. Der får dei god sikt mot Blåbretind og den kanten dei skal opp.







Ingen tvil om at det var kaldt den natta. Skikkelig frost kunst i dammen. En påminnelse om kulden som er på vei. Kor vart sommeren av tru, og den lange høsten? Mor aner ikkje, føles ut som den passerte hastig. Framfor no er det kulde, frost, slaps, snø, snømåking, masse klær, mørkt, og nevnte mor snømåking? Usj....














Sporet litt av der, beklager. Tilbake til stien. Skal vi no sjå, jo ura her. Her gikk man litt feil. Mor krysset ura rett fram fordi ho såg en sti der, men hadde havnet alt for langt ned, skal meir oppover. Men ura skal du over da, men oppover, ikkje rett fram.













For det var denne stien mor såg, og siktet seg inn på, så måtte gå litt opp til den rette stien etter rundet haugen. Litt dårlig merking her, i alle fall når du skal opp, tydligere når du skal ned.












Dette her er meget tydelig, og beste merkinen på denne stien her. MrJ og mor ønsker seg noe rød stimerkingsmaling, så får merket opp att deler av stien i alle fall.













No er det meir snø i stien også, smeltingen har ikkje komt seg lengre. Den tynne turbuksa er byttet ut mot meir softshellbukse, det er ikkje sommer lenger. Stilongsen ligger i sekken visst det blir kaldt på toppen, og det trur mor at det blir, så høgt oppe og merker allerede at det blåser.







Litt deilig å gå i sola, kjenner den varmer, og ser oppover. Ser Tårnet der borte som høgste topp, stien opp dit kjem opp akkurat i laveste punktet mellom dei 2 toppene. Mor blir ikkje lei seg om turen går dit og ikkje Blåbretind. Mor har ikkje vært på Blåbretind heller, men har hørt om det skaret opp siste biten, og skjønner at der burde det være tørt, og no ligger der ikkje fast snø. Har en litt uggen følelse på akkurat det der....

Er kun et lite stykke att før er oppe ved kanten og kan gå bak til Tredjevatnet. Utsikta utover dalen er så flott altså. Tross mor såg utover dalen dagen før, så er det en utsikt ho ikkje blir lei av. Tungremstindane til venstre, så Sunnavindsnipa, og Hundatinden 1234moh til høgre der bak. Vatnet der er Storevatnet. Er berre vakkert...





Skimter no også så vidt Andrevatnet 794moh der borte, der passerte dei dagen før på vei til Tungremstindane.







Måtte berre vise deg kva mor meiner med litt dårlig merking, litt vel slitt med årene. Den svake er den som skal vise deg veien opp, den sterkeste viser deg veien heim att. Som mor sa tidligere, ser bedre merkingen ned att.








Litt is akkurat her, og er da nesten oppe. Sola har ikkje fått komt til her enda.















Hunden oppe på kanten og fått ferten av noe. Meir snø her da, og du er tilbake til vinterfølelsen.






Så kjem du til Tredjevatnet. Da er det kva man skal gjere. Skal du videre til Blåbretind har du valget herifra: rundt vatnet, opp til høgre for elva og opp skaret du ser under Skarabben der. Vent litt, skal tegne inn grovt sånn omtrent. Opp siste biten har du sommerrenna til høgre, vinterrenna til venstre. På vinteren henger det en litt stygg skavel i sommerrenna, så går du på vinteren, ta opp på venstre side Litt skeptiske begge to her. Greitt nok å komme seg rundt vatnet, opp langs elva, og sjølve botnen der. Men siste biten opp kanten der på sommerrenna, den ser litt bratt ut, og spesielt med den snøen som er no, uten grep eller noe. Etter litt tenking, vurdering, så droppet dei den turen. Får ta den att neste år.




Valget blir da Tårnet. Slett ingen dårlig valg da, og ruta er omtrent som dette her. Men om dei to der kjem til å fylle ruta, det er noe annet.





Ruta blir som regel til mens man går også, spesielt når alt av varder er nedsnødd. Utsikta er berre å nyte, og kose seg over å ha høstferie. Regn kjem tidsnok, meldt allerede regn i morgen.



Er rart å være på tur uten gut, satser på han har det kjekt hos far sin. Da kan mor ta ture som ikkje passer gut, og heller ta dei andre småturene når han kjem tilbake. Har blitt en del småturer med gut, mange av dei havner aldri som innlegg, som spontartur uti skogen, lunsj under trær, padling med båten på lett tilgjengelig plass osv. Så no er mor aleine på turer som er på ønskelista. Er faktisk kjekt det også, lade litt batteri slik at man kan være en bedre mamma når han kjem att. Hakallegard lua får mor til å tenke på telthelga dei hadde der, minne med gut.






MrJ liker å gå oppå plasse for å sjå, og går oppå berget enn å gå stien som går langsmed vatnet. Som sagt, veien blir til mens man går.








Han stoppet opp og viste mor isen på dammen, såg ut som ei sol. Mor kan være meget enig om akkurat det, ei issol.









Ser no kor man skal da, og er berre å sikte seg innpå der det ser ut til å være mest kvitt.










Og man gikk derfor ikkje ned til vatnet og opp der snøbreen ligger, men tok opp til høgre over haugen der også. Da e den haugen gjordt.








Liten pause berre for å kikke, beundre, og nyte at man er på tur. Hunden aner ikkje kva som venter den lengre oppe, den er trofast med snart over alt. Godt fjellvant han der, og er ingen pingle på tur heller.






Planen er opp her, gå litt til høgre, så skråe til venstre. PLanen altså, kva som blir gjordt er noe annet.






Flott å sjå ned til Tredjevatnet 874moh no. Synd der ikkje er sol på vatnet, fått den fine fargen. Altså, tross mor ikkje er så glad i vinter, så er det jo veldig flott med kvite fjell, sol og blå himmel. Du ser konturene bedre på fjellet med litt snø på, og det kvite lyser tross alt opp.







Mor stusset litt med det samme når ho såg sporet i snøen, for var ganske så lang avstand mellom sporene, men det er enok en rype som har hoppet rundt her.






Hunden snuser seg i vei etter sporene. Hører han stikker nasen nedi sporet og snøen, løfter litt på hodet, og snøfter. Sånn går han mange meter og følger rypa i fjellet. MrJ kommenterer at han angrer på at han ikkje begynte med sportrening på han tidligere, for han har anlegg for det, men å kjøpe blod for trening har blitt ganske så dyrt. Dette der hadde blitt en super redningshund i fjellet, så trent og fjellvant som han er. Også veldig sterk, 55kg med muskler og super snute, klatrer fjell som berre det, det kunne blitt nyttig.









Kor var mor? Jo, er no på vei oppover, og prøver å sikte inn på den steinen oppå kanten der, sånn omtrent. Prøver å finne hyller å følge opp dit.












Snøen her er dypere enn lengre nede, men den har ikkje noe særlig hold her heller, og du trakker gjennom. Er litt fristet til å ha på Chainsen broddene, men er redd for å trakke på hunden.






Dalen blir fort lengre og lengre nede, er bratt oppi siden her, og har hørt om dei som ikkje likte veien opp her sommerstid også. Alle har kvar si komfortsone. No ser du begynnelsen av ryggen til Tungremstindane i bildet, lettere å sjå ruta her oppe ifra, enn nede ifra. Skal ta et bilde og tegne grovt inn ruta til deg for Tungremstindane.







Ruta ifra Andrevatnet og opp til toppen av Tungremstindane blir omtrent sånn :









Mor skal opp en avsats, og MrJ står oppå for å gi mor en handrekning. Ser istappene som henger og dingler her, viser at det har vært ganske så kaldt i det siste og i natt.








Litt lengre opp og mor kikker ned. Syns ho ser ei stripe langs vatnet, litt oppe på berget. Er det stien tru? Mor måtte zoome inn for å sjå. Jo, det er stien! Den dei egentlig skulle følge. Ser den tydelig her oppe ifra. Heller får gå den ned att?







Mor synd det er tryggest å la MrJ gå først. Han er flinkere til å lese terrenget enn mor, og er en del raskere enn henne også.  No har dei begynt på det bratte partiet også, og litt vanskligere å sjå pga snøen kor det er best.







Noen plasser syns mor det er litt glatt å gå, og MrJ låner ho ei hand her og der. Ho har litt kortere bein enn han, og tar dermed ikkje like høge avsatser som han gjer. Kor gå no tru?













Mor ser av og til noen små dyr på snøen. Dei ligger heilt stille, som om dei er i dvale. Ingen bevegelse på det krypet her heller, og mor legger den ned att. Her oppe er det nok vinter, så sesongen e nok over for han der.







No begynner det å bli litt bratt syns mor. Og syns det ikkje er like greitt alt når man har den glatte snøen oppå, men det går no, tar det berre med ro.








Det var der som hunden er no at mor havnet utenfor komfortsona si. Smal plass, sekken i veien, omtrent ikkje tak, og skrått innover under avsatsen. Altså, fallt ho, så var det ikkje noe ho kunne ta tak i for å stoppe seg. Liten plass for foten også, og lett skrått. MrJ er lengre, og kunne få tak. Så når ho kom seg opp på kanten, for ho er oppe no, så var det jubel innvendig! :-D Men om MrJ kom seg opp, så stod hunden under og pep litt, turde ikkje komme etter. Så no må MrJ klatre ned att for å dytte hunden, og mor måtte ned til der MrJ står for å holde i bandet og hjelpe på med drahjelp. Hunden kom seg opp, fekk masse skryt, og holdt på å slå ned mor med den elleville halen sin og lykke.








Og sjå dette her da! Er det ikkje flott vel?! Hallo!!! :-D Er det sånn oppå her altså? Dette er mot Storvasstinden, en topp du kan ta i samme slengen, en avstikker før eller etter gått Tårnet. Og ser du varden på laveste punktet her? Der var det man skulle komt opp...







Og andre veien så ser du no toppen av Tårnet. Mor trudde at det var meir egg til toppen, men dette her er meir flatt, lett skrånende topp. Det der er ikkje vanskelig å gå! :-D








Mor kikker til MrJ og hunden som no nesten er oppe dei også. Mor smiler bredt, og lyser sikkert i glede der ho står. Å komme opp på kanten var utrulig deilig! Spesielt når du har vært litt utenfor komfortsona di, og kjem opp og puster ut.












Snøen er tyngre å gå i her enn i fjellsiden, dypere snø, med lett skare oppå som bryter når du trakker på den. Ser kanskje ikkje så langt ut opp til toppen, men det tar sin tid opp likevel.






Går litt, så pause. Utsikta er ikkje å klage på heller. Ser du den høgste toppen der? Det er Råna 1586moh, og er Sykkylvens høgste fjell. Deler det fjellet med Ørsta, kommunegrensa går over toppen.






Toppen nærmest her er Storvasstind, og toppen bak blir da Skarabben 1459moh. Mor og MrJ trudde faktik at det der var Blåbretind, for kikket ikkje på kartet eller ho kjenner området her. Men det er visstnok Skarabben. Og egga mellom Skarabben og Råna, er Raudmolsegga.






Mor har det velig lett, får gå i MrJ sine spor meste av tiden. Er tungt å gå når du aldri veit kor langt du trakker ned, om det er hull under, og kor masse snøen gir etter. Og kjenner litt at dei var på lang tur dagen før også.














Men det er fantastisk å gå her oppe og kikke ned i dalen, der man var for noen få timer siden. Og sjå alle fjelltoppene som dukker opp bak i horisonten også! Og havet der ute....











Toppen! Endelig toppen! Kjenner at det blåser litt, så rekner med at det blir kaldt å sitte oppå der, men er veldig spent på utsikta da.









JAAAAAA!!!! :-D :-D Tårnet, endelig! En deilig, herlig følelse å komme opp, og det fantastiske været! Noe heilt annet enn været dagen før. Nesten 2 uker før var Mormor og Søstern oppå her, null snø noen plass. Det blir fort kvitt.









Berre sjå dette her da, topper på topper så langt øyet rekker. Sunnmøre, du er berre fantastisk! Rart mor elsker heimplassen sin?







Det er i fjellene, om ikkje berre oppå toppen at mor føler seg heime. Det er ute mor føler seg fri, der ho henter krefter, lader batteriene, opplever, puster og nyter. Heime i huset er berre en plass å bo.





Og det å sitte oppå toppen som dette og nyte utsikten med noe godt, er som balsam for sjelen.









Varm havregrynsgrøt, utsikt inn Hjørundfjorden, sola og blå himmel, godt selskap. Jo, det er fantastisk å være mor denne dagen her :-)














Det å dele opplevelsene, gleden, samholdet, eventyrene med han her, det er noe spesielt. Å kunne nyte dette her ilag, om så ikkje sei et ord når sitter og kikker, det er samhold <3



Og fjellene her på Sunnmøre er viden kjent. Som MrJ sa, I Jotunheimen så går du mange 2000m topper, men du starter ofte meget høgt oppe også. Vi går like langt og bratt her for våre på over 1000m, og det er like flott.

Alle dei flotte tindane, kvite og vakre, den blå fargen på himmelen, blåfargen på havet der ute. Det er magi på sitt beste. Mor skjønne godt MrJ sitt hjerte som er litt fortapt i Riksheimdalen, ingen problem.




I retning der dei kom opp, Storvasstinden 1260moh nærmest og midt i bildet. Til høgre for toppen, Skarabben 1459moh og Raudmolsegga videre til høgre. Til venstre for toppen er Blåbretind 1476moh. Siden det viser seg at MrJ har blit feilinformert om det fjellet han har sett opp mot i mange år ikkje er Blåbretind, men Skarabben, så har no turmålet hans endra seg til Skarabben. Og etter at mor har lest turbeskrivelsen til Skarabben, så har ho gitt han beskjed om at den tureb får han gå med andre enn mor.




Mor kan ta Tårnet igjen ho, og da stikke oppom Storvasstinden. For dei tar ikkje Strvasstinden med hunden på slep, den får dei heller ta uten han. Og utsikten her tar ho glatt en gang til.








Mor har sett seg ut en utstikker på Tårnet ho vil bort på før går ned att.









Dei første sporene i snøen, mor sine, på vei ut til utkikksplassen. Ho er blå, fjellene og himmelen er blå. Ho forsvinner ett med naturen her, og det er heilt greitt. Er greitt å være lita her oppe i fjellene. Sola er borte på rygen til Tungremstindane, kun liten solflekk akkurat der toppvarden er. Der stod dei igår, litt rart å tenke på.





MrJ står att på utkikksplassen, mor skynder seg opp til toppvarden. Ho blir lita oppå der også. Stort fjell, stor plass for pause.







Ifra varden ser mor rett ned til Tredjevatnet også. Tok lit tid å komme seg heilt hit opp, men absolutt verdt det. Holdt på å fryse på seg både det eine og andre på toppen her, så måtte på med både stilongs, votter, primaloftjakke, fleece, og lua dratt godt nedover ørene.





Og det var kulda som gjor at dei gikk ned att, og det at man fekk melding om at dei må opp tidlig morgen etter hos MrJ for å kjøre ei frøken til flyet. Planen var å være på hytta ei natt til, men den planen får endres. Så ned att, pakke og vaske hytta, så lage middag til ungdommene. Men det er en fornøgd MrJ som er på vei ned att, og ingen av dei er lei seg for at det ikkje vart Blåbretind, rettelse, Skarabben. Fjellene står her neste år også, og årene etter det også.





Denne gangen så går dei ned der man skulle komt opp, ikkje 50m før varden. Der ned ville dei ikkje gå ned, var litt uggent siste biten. Satser på der man skulle gått er bedre.






Trur du man gikk stien ned att? Nope, her tok man en annen vendig etter litt, og sikset seg ned. Skal ende opp nede på snøbreen før vatnet, og det var litt før man enda opp også. Ser no ikkje stien under snøen likevel. Mor tullet med MrJ om akkurat det der.






Kom ned omtent her.... skulle komt ned øvst i skaret, men om det vart raskere? Veit ikkje. No er det i alle fall ingen sak å gå siste biten ned til Tredjevatnet, og så følge stien langs vannkanten rundt haugen/berget.






Nesten nede ved vatnet igjen, er på stien ved vannkanten og ser opp att. Gikk fort å komme seg ifra Tårnet og hit ned, tok 1 time.







Joda, hadde nok vært fint å sitte på toppen av den vakre toppen til Skarabben der bak også, men den der får MrJ ta med noen andre. Blåbretind til venstre her kan ho bli med på, når det er bart og tørt.






Sola hadde smeltet vekk det meste av is på berget ned, meir snø er borte også, og det går fort unna ned til Storevatnet også. Hunden er meir stille også, og luffer stille etter. Han er nok sliten no, tross alt vært en tøff tur igår på han, og en tøff tur idag. Han er utrulig, rett og slett.






Sunnavindsnipa har mor heller ikkje vært på, synd egentlig, et er et flott fjell. Vært på vei da, stoppet oppe ved kanten før du begynner på ryggen på høgresiden her. men tuen tok lengre tid enn planlagt den gangen, og en person hadde visstnok høgdeskrekk. Fjellet står der det, og er på lista for kor gå en gang i livet.











Kankje det blir med MrJ dit opp? Trur hunden skal få bli heime på den turen. Han trenger ikkje bli med over alt, sjøl om han blir vill kvar gong han ser turbuksa kjem på.











Hytta, kjære hytta. hadde tenkt ei natt til, men blir bytta ut mot hygelig middag ilag med ungdommen, og en biltur tidlig på morgen. Hytta står der den også, så er no berre å komme tilbake. Har no fått to fantastiske turer på dei to dagene her, og har fått fleire turer man ønsker seg. En ting er heilt sikkert, mor er ikkje ferdig her oppe i Riksheimdalen, og kjem tilbake. MrJ er heldig som er her inni mellom på jobb. Nei dere, no er det på tide å rydde og vaske hytta, så snakkes vi neste tur ;-)





Stien er beskrevet ifra hytta. I tilleg kjem grusveien opp ifra Erstad, opp til hytta. Veien er stengt og låst med bom nede, og tar fra 1,5-2 timer å gå. Ifra hytta er turen over 4km en vei.





2 kommentarer: