lørdag 7. oktober 2017

Vakre, ville Molladalen, turen som ikkje vart som den skulle


Molladalen, kor starte? Det er en meget kjent dal for klatrere som ligger i Ørsta kommune, og det er en av dei flotteste dalene mor veit av <3 Taggene her inne er ville og heftige, og folk kjem langveis ifra for å klatre her. Det vart lagt ut en tur av en snill kar som er klatrer, at han ville ta med seg en gjeng opp på kjente Bladet. Det er et mål MrJ har hatt i noen år, men aldri passet. Og mor veit at skal dei dit så må dei ha en klatrer-guide, sikring, sele og hjelm. Og det er ikkje alltid været klaffer sånn at man kjem seg opp på sjølve Bladet heller. No gikk dei Romsdalsegga dagen før, og Mormor og Morfar skulle passe gut. Så var det hunden, den tok MrJ med, så mor krysset fingrene for at dei kom seg over skaret på vei over til Bladet. Meininga var at dei skulle ligge i telt på Barstadsetra slik at dei kunne starte tidlig dagen etter, for var en annen gruppe som også skulle opp med samme mål. Altså, her var det først til mølla. Men på setra var det fullt, så gruppa la seg oppe i dalen. Det rakk ikkje mor og MrJ, så dei stod opp grytidlig neste morgen, og heiv seg på ferge. Det vart gått hardt på opp til dalen, og opp mot renna der gruppa var nesten over kanten. Men der vart det bom stopp for mor og mrJ :-( Kva gjere da?



Tidlig morgen på ferge først ifra Aursnes- Magerholm, så få morgensola på ferga Solevåg-Festøy. Ser ut til å bli nok en nydelig dag, og mor sitter halvvåken og litt lett sliten ifra dagen før. Litt småstressa også, for om dei ikkje rekk å ta att dei andre, så er det ikkje sikkert dei kjem seg opp på Bladet.






Kjøre til Barstadvika, og tar så opp til Erdalen/Barstaddalen. Heilt i enden er der en stor parkeringsplass ved elva. Allerede en del biler her, og enda fleire på parkeringsplassen litt lengre inn.





Mange turmål du kan ta herifra, det er sikkert, så fritt valg.









Når du går veien til endes, kun få meter, så dukker skiltet og stien opp. Der er også oppslagsskilt som forteller litt om Molladalen og området her. Blant anna at det er totalforbud å brenne bål i Molladalen.







Stien er heilt grei å gå i starten, og mor kjenner at ho gikk en lang tur dagen før :-P MrJ også kjenner det, så er litt trege å få fart i føttene idag.















Morgentrøtte, men håper så inderlig på å ta att dei andre i gruppa, og få klatra sjølve nydelige Bladet. Mor for sin del er litt skeptisk, ho er ingen fjellklatrer, og er redd at ho ikkje klarer å komme seg opp. Ei ku hilser dei 3 på tur god morgen, og ser litt skeptisk ut i det dei passerer i ull fart.






Den elva her kan mor huske, tross 3 år siden sist ho var her. Husker sånn noenlunde korleis stien og det der var, men noe dett jo vekk. Så var det å hoppe over noen steiner på resten av elva.






Sola er i alle fall oppe og skinner på toppene oppe i dalen. Mor ser på klokka, ser at etter det dei avtalte, så er det ikkje mange minuttene før dei starter å gå ifra teltplassen.








Etter gått Romsdalsegga dagen før og trappene til sherpaene, så skulle dei absolutt ha vært her også og lagt steintrapper. Vått i terrenget, vått i stien. Skal over litt myr før du begynner opp kløfta til Molladalen.









Med tanke på kor mange som faktisk går til Molladalen, så er det ikkje rart stien er våt, slitt og bred mange plasser. Tar på terrenget dette her.













Mor tar seg i å stadig sjå til høgre og fjella der. Dette der må vel være Middagshornet 1091moh vel? Og kva blir da den lille toppen som stikker opp rett ved den? Neppe Hallehornet, men er sikkert den lille toppen du må forbi mellom Hallehornet og Middagshornet.







Mor har hatt i tankene mange ganger å gå ifra Romedalen og Hallehornet, til Molladalen. Da kjem du ned der borte og skal over elva og stien møter stien her litt oppe før skaret. Sjå brede stien her da, bærer preg av masse folk.







Der ser du elva som kjem ifra Molladalen, du skal opp til venstre for elva.









Å skitt.... dette her var moldete og myrete du! 10 poeng til den som kjem seg over her med kvite joggesko, og fremdeles er like kvit når du har komt deg over :-P Definitivt bruk for noen dyktige sherpa her til å legge steilagt sti. Dei folkene er utrulig dyktige, virkelig.








Så bærer det oppover.....

















Og enda meir oppover. Mor husker akkurat her, hadde gut i bæremeis, og gikk ilag med Mormor og Carol den gangen. No er ho her igjen, uten gut, men med MrJ som aldri har vært her før. Mor gleder seg til å vise han sjølve dalen her, for den er heilt spesiell.










Der kjem også stien inn, den ifra Romedalen.















Så får du endelig sjå litt av taggene til fjella her inne! Mor husker for 3 år siden, for Carol stoppet akkurat her, snudde seg, og smilte og kikket på mor uten å si noe. Ho skulle berre sjå reaksjonen på mor når ho såg taggene :-D Og joda, ho fekk det ansiktsuttrykket ho hadde forventa, et digert smil og ei halvsaftig glose.










Stien går opp i siden, og du får elva litt lengre ned for deg, til høgre her. Flott utsikt til taggene da, og tanken på at du skal opp blant dei.






MrJ likte seg her han også, det han føreløpig ser. Han syns taggene på fjellrekka ligner litt på Hammarsettindane heime, men her er det litt meir gap mellom taggene, meir røfft.







Noen liker ikkje den halvluftige stien, men stien er veldig god, og har ingen følelse av å føle seg uttrygg. Går mange unger på denne stien her uten problemer.














Du ser den kanten inne i dalen? Du skal over den, så en sånn kant til før du er oppe ved Storevatnet. Og no har dei komt til det noen syns er det ekle partiet. Du skal rundt det bergpartiet der, og det er lagt ut kjetting til å holde seg i.








Hunden rotet det litt til, så MrJ prøvde seg på en sti som gikk nedover. Kanskje den gikk forbi partiet, men lengre ned? Det gjor den ikkje, blindvei og måtte snu.















Her ser du kjettingen. Noen syns det er ubehagelig og litt luftig, men her har mange en 5 åring passert, 2 berre idag som mor veit av.







Det er berre så fantastisk flott her! Mor fryder seg over å endelig være tilbake her! Dalen i seg sjøl er verdt turen, om du ikkej skal opp noen topp engang. Stien går omtrent sånn videre inn. Og så skal du over en sånn kant til.







Du får Nyfjellet til venstre her, og den ras-renna markerer på en måte starten av rekka med tagger innover og rundt dalen.









No er du på høgde med Molladalselva, og mor kjenner seg att. 3år, det er lenge på en måte, du glemmer fort nøyaktig sti og område når du har gått den kun en gang før, og gått hundervis av turer etterpå.














Så var det opp til kanten.... MrJ leder an i stien, mor dilter etter. Mor tenker fremdeles på med litt angst på det å nå att gruppa, om dei finner fram i akkurat kva skar dei skal opp, kjem dei seg opp, og får dei med seg hunden? Og ikkje minst, mor tenker på sine egne manglende evner som klatrer, kjenner det gnager litt akkurat det der.












Mor snur seg og ser tilbake. Morgensola har steget enda meir, og ser ned der kom opp. Det kjem til å bli en virkelig nydelig dag å være her, vakre Molladalen med høstfarger og sol.









Mor husker ikkje sjøl at det var 2 kanter du skulle over, men det demrer etter kvart. Husker no også det vatnet der, på ca 687moh.












Det der er siste kanten du skal opp. Der er faktisk 2 stier videre, det går en til venstre her som har meir jamn stigning, eller en til høgre. Dei fleste går den til høgre, mest sannsyligvis pga at den er meir tydelig, eller fordi du kjem midt oppi dalen oppå haugen.






Er så kjekt å sjå att fjellene her inne, og er spent på om MrJ kjem til å like dalen like godt som mor gjer. For når du kjem heilt inn i dalen, til Storevatnet, så er dalen heilt rund som en krans av fjelltopper.





Stien opp er tydelig, og er litt trakket utover her og der. Tenker på at føttene er litt småslitne og møre ifra dagen før, så opp dalen, her, så skal man opp skaret. Er der nok krefter til å klatre tur? Mor kjenne at ho ikkje er noen ungdom lengre.





Når kjem opp, så er det litt av et syn! Det er jo så mange telt her! Oi... det var en del fleire enn mor hadde trudd. Men med det været som har vært i det siste, så er det vel mange med samme tanken, lige i telt og ta topper. Så er det å høre med noen om dei veit av gruppa mor og MrJ skulle være med, og kor lenge siden dei har gått.





Det sies at dei gikk for ca 1 time siden, og det er ingen å sjå på stien langs vatnet. Mor veit berre at dei skal følge stien rundt vatnet, og opp et av skarene i skyggen der. Men kva skar? Mor missliker virkelig å ikkje vite veien kor ho skal, spesielt når ho skal ta att noen, fordi du har avtalt noe. Mor har kun vært på stien halvveis rundt vatnet før.






Det teltet der, det er visstnok teltet til han som inviterte til tur, klatreren. Ingen heime der. Men ser du den renna overfor teltet, oppi fjellsiden? Til venstre for den renna er stien opp til Jønshornet 1419moh. Mor rekner med at fleire av dei som ligger i telt skal dit opp idag.











Dei skynder seg på stien langs vatnet, og mor kjenner at ho er litt stressa innvendig. Liker ikkje å være på ukjent grunn på denne måten her, og spesielt når det er noe som er avtalt. Mor hser seg tilbake, hører ei kor som er med ungene sine ned til vannkanten. Ligger familier i teltt her også, noe mor virkelig kunne tenkt å tatt med seg gut på.






Opp dit skal mor absolutt en dag, opp til Jønshornet. Har vært et stykke opp siden, men da med gut i bæremeis. En dag skal mor heile veien opp!







Mor prøver så godt ho kan å sjå i motlyset om ho ser noen opp i et eller annet skar. Litt fortvilt innvendig på å henge etter på denne måten, og lett fortvilt over å kanskje ikkje klare å finne veien opp. Men mor har en svakhet, og det er at ho har ikkje så godt syn på lang avstand :-( ikkje sånne bitte små detaljer i alle fall, og oppi der blir et menneske lite.











MrJ fekk et eller annet pip på mobilen, altså et hull i dekningen. Her oppe er det ingen dekning, berre så du er klar over det om du skal hit. Men der var vistnok et hull for meldinger. Så mor kikket over til andre siden i mellomtiden. Oppå kanten der oppe skal visstnok stien komme over om du går opp ifra Ytre Standal. Mor har aldri vært der borte, men kanskje om tar med gut hit ei natt, så ta en tur dit?




Mor gir beskjed til MrJ at ho berre går litt i forkant, for å sjå om ho finn Randers hule, for den skulle ligge ved stien husker ho, for den satt ho, Mormor og gut i og ventet på Carol som var opp mot Jønshornet for å leite etter buksa si. Samtididg så håpte ho på å sjå noen  oppi siden slik at ho hadde en peikepinn på kor ho skulle opp. Så hører ho noen rope oppi der, og prøver frebilsk å kikke om ho ser noen. Pokkers syn altså!!


Mor snur seg og ser etter MrJ. Kor blir han av? Han med kun 1 øye ser bedre nn mor på lang avstand, men han ser dårlig på nært hold, noe mor ser utrulig godt. På den måten så utfylle dei kvarandre. men kor vart han av? Mor roper etter han, no har han blitt att lenge! Mor og hunden kikker, roper, men nei. Ho trenger virkelig synet hans, om han ser kor folket er før dei forsvinn over kanten, da har ho ingen pekepinn på kor dei skal. MrJ!!!!!






Mor gir opp, kjenne seg håplaus der ho står. Ikkje fann ho hula heller, for den skulle jo ligge ved stien. Her er det ikkje nok stein heller. Det viser seg litt seinere at der går en sti litt lengre opp, det va den stien ho var på sist, og der ligger hula. Dit skal ho ta med seg gut.













MrJ kom endelig, og ei lett frustrert mor fortsetter videre. Han klarte å sjå dei, til slutt så klarte mor også å sjå dei. Dei var langt oppe. Tegner grovt inn kor du skal, og folket er nesten oppe. Og det var bratt opp dit, virkelig bratt også. Allerede no så er både mor og MrJ i tvil om dei får med seg hunden opp dit. MrJ ville egentlig snu, for han trur ikkje at det er mulig å få opp en hund på 55kg dit. Mor kjenner at det synker i magen. Når først har hatt set styret med å komme seg hit, barnevakt med overnatting på gut, stått opp grytidlig på morgen, og så snu her uten å ha prøvd? Nei, går litt til.







Der går en sti over renna, og mor surrer av den stien også. Nærmere dei kjem, til verre ser det ut til oppi der. Ser folket går litt på kryss og tvers, og ser vanskelig ut her nede ifra. Om det ikkje er merket oppi der, finn dei da fram sjøl? Mor ser bort på MrJ, har dei tatt alt dette bryet her, og så soppe her?





Har no komt godt opp siden også, og ser folk som er på vei bak. Det er ei stor gruppe som skal opp hit idag, og det var derfor gjengen skulle tidleig avgårde opp, for å komme først og unngå all køen.







Mor zoomer inn, om du klarer å sjå folket? Og som du ser, å ta med en stor hund oppi der, det ser håplaust ut. Treffer på 2 karer som er på vei opp, ikkje Bladet, men Mohns topp.












MrJ og mor står og kikker. Det ser ut til å bli bom stopp her. Mor kjenner seg fortvila, irritert på seg sjøl, frustert over situasjonen. Mor har vært her inne før, veit at toppene her er taggete, det er bratt her og at det kanskje kunne være vanskelig å ta med seg hunden opp skaret. Men hadde inntrykk at ikkje kunne la hunden være att, noe som viste seg at man kunne likevel. For skulle dei ligge i telt som var planen, så måtte dei ta den med. Men no lå dei heime, og det viser seg at den kunne blitt att, noe MrJ ikkje fortalte mor, da hadde ho sagt at den skulle være med. Ho er irritert på seg sjøl over at ho ikkje studerte turen bedre på forhånd. Hadde sett på kart osv og vist MrJ ca kor dei skulle opp skaret og over. Prøvde å google turbeskrivelser osv, men likevel ikkje bra nok. Og så var det oppå det heile at dagen før da dei gikk Romsdalsegga, så begynte begge knea til mor å verke på vei ned att. Så både Mormor og MrJ ville at mor skulle trekke seg ifra denne turen her, for begge frykta knea til mor. Noe mor nektet, og tok medisin. Ho visste etter det MrJ har sagt at muligheten for å komme seg til Bladet med både fører og værforhold er vanskelig å få til, og ikkje minst for mor som treng barnevakt til gut for å ta turen. Derfor så tumfet mor gjennom at dei skulle dra. Så ho er irritert på seg sjøl for at ho ikkje undersøkte bedre, planla bedre, og er frustert over sine egne evner. Og så var mor sliten ifra dagen før, sliten av å skynde seg hit og gå på. Pluss så hadde mor den klumpen i magen over at ho var redd ho ikkje hadde evner nok til å klare å klatre opp sjølve Bladet. Alt sammen berre kollapset der og da. MrJ såg at mor var ikkje heilt i humør, ikkje sint men lei seg, noe ho forklarte at det er ikkje han ho er frustert på, men seg sjøl. For i bunn og grunn så er situasjonen ingen andre sin feil enn hennes eget. Av og til så må man berre snu, samme kor inderlig man vil og prøver. Bladet får berre bli et turmål mor ikkje får tatt, for ho kjem ikkje til å bli med om en ny sjanse byr seg om 1 år eller fleire heller. Oi sann, dette her vart langt uti pereferien, beklager. men et kaos av følelser havnet som en karusell der og da.

På vei ned ifra skaret, så møtte dei på den første delen  av gruppa som skulle opp, dei man skulle prøve å komme opp før. Pratet med guiden, og han også var i tvil om det med hunden opp der. Hadde det vært en liten hund som du klarte å løfte opp enkelte plasser, men ikkje den her. Så mor og MrJ snakket om alternativ tur, og hadde siktet seg inn på Jønshornet, for det er et fjell mor og MrJ har på ønskelista si. Men nei, dei meinte at der også var det som i skaret, og burde ikkje ta med hunden der heller. Det er en meget stille mor som tusler bak MrJ ned att. Stopper opp for å kikke på utsikten her. Vakre Molladalen.... dine fjell er jaggu vanskelige, men det er vel også en av grunnene til mange elsker plassen her og klatrere koser seg.




Så alternativ nr3, en topp der borte? Finne den stien som går over ryggen og kjem ned att Ytre Standal. Ei i gruppa meinte at en topp der borte kunne passe hunden bedre.








Så med siste blikk så ser mor den gruppa på vei opp. Skulle så gjerne ha vært med dei opp, men nei.














MrJ prøver etter beste evne å fortelle mor at sånn er det med tur, at noen ganger går det ikkje osv. Mor gjentok seg sjøl at ho er ikkje sint på han eller noe, meir over seg sjøl. Meir en kollaps av mage følelser, stress, småangst for å ikkje klare det osv. Men så er det berre å finne på noe annet, og heller studere ting i naturen og ta en annen tur her. Sånn som dette her, frø som ligger som et dunteppe på bakken, naturens mysterium.











Da begir dei seg nedover, og skal prøve å finne seg en ok vei ned her, enn å måtte gå heilt ned att til vatnet og så opp att. Første bud, komme seg til det vatnet der.












MrJ er fremst som vanlig, og det er litt bratt ned her, men det er vel muig å gå ned her også?












En plass så klatret mor ned først, så hunden. Men det gikk utrulig greitt da, og så er det å finne veien til vatnet.














Ned her kom gjengen. Fann god plass å komme ned, så slapp en kjempe omvei for å komme seg til nytt turmål.













Mor er litt stille der ho går, men kikker opp her og der for å ta inn inntrykkene her. Molladalen er en spesiell plass, en røff plass, en dal der fjellene og taggene er som en sirkel rundt deg. Som et lukket eventyrland.






Og det er jo et eventyrland dette her, for klatrere i alle fall. Er jo et klatreeldorado med skar, tinder, tagger, kløfter, vegger og alt du kan tenke deg. Mor er absolutt ingen fjellklatrer, men du store ho kan da heller nyte synet av dei.







Så nært, men så fjernt. Der oppe og bak ligger Bladet. Det får heller bli et uoppgjordt eventyr. Bladet får heller andre ta seg av, mor får finne andre mål enn det der. MrJ kikker seg stadig rundt og sier at han ikkje er ferdig her, mange turmål å ta. Mor trur ho heller får holde seg til å gå Jønshornet en vakker dag, og resten får være ifred for mor.











Var ikkje så ille å komme seg til vatnet. Mor er ikkje særlig pratsom enda, for veit ikkje kva sei akkurat no. Har sett ifra høgda kor omtrent stien skal gå, og ser i skyggen der sånn ca dei skal gå opp. Så får dei sjå kav topp dei tar når kjem opp dit.





Dei snakka om Svinetinden, men dei var ikkje sikker. Uten dekning så får mor ikkje opp kart på mobilen heller. Det er noe ho heller får ta att på kart heime. Er vel berre å finne en topp som ser sånn ok ut å gå, og heller finne navnet på den seinere ;-)






Tok en pust i bakken, og satte att sekken. En stille stund ved vatnet på 810moh, hører på alle rypene som flyg i flokk her. Det svirrer noen rypeflokker her, gjordt siden dei begynte å gå nedover til vatnet. Utrulig kjekt å sjå at det fremdeles er mulig å sjå folkker av dei. Håper dei får være ifred her inne. Hunden står et stykke bak mor, ho bad den stå att. Skulle berre sjå om ho fann et motiv her før gikk videre, og puste litt dypt inn. Idiotisk å ergre seg over ting som ikkje vart, så puster ho ut og glemmer heile Bladet.










Tilbake til sekken og der ligger MrJ henslengt på bakken og tar en strekk. Mor tar på seg sekken igjen, og så begir dei seg videre. En kos og lang klem ifra MrJ hjalp på. Som du ser, dei kom rett på stien også!












Etter gått litt opp, så snur mor seg. Sjekk dette synet her da! Er det ikkje utrulig flott vel? Røffe fjell, gule høstfargen, solskinn og nesten stille vatn. Er berre å nyte.






Sola har steget så pass at no er det sol ned heile veien dei kom opp tidligere. Ser heilt til Masdalskloven også. Og der ser du havet også.












Stien her er merket med røde T`er, så her finner du fram.














En liten flekk med ur, men berre å kikke opp og du ser neste T merking. Var utrulig enkelt å gå opp her. Er snart oppe også, og er spent på kva som venter på andre siden. Blir ny plass for mor dette, og alltid kjekt å sjå ny utsikt.












Kjem oppå kanten og fått kikket litt rundt, og setter ifra seg sekkene for matpause. Hunden finner seg godt til rette han, og inntar posisjon Relax :-D













Fram med Real turmat, og du har beste middagsutsikten på kjøpet.












Middagen til mor lukter visst nok så godt at hunden måtte reise seg ifra sin deilige liggeplass og komme og snuse. Håpte nok på å få seg en liten matbit. Han også liker Real turmat, og husker nok at han har fått noen ganger før på tur. Han er og blir et matvrak! :-) Og så ville han ha litt kos også, og det må han no få.





Hadde med en liten dose mat til hunden også, og dermed så var det en meget lykkelig hund som fekk litt lunsj på fjellet.










Dei stod ei stund og kikket på turmål når først er oppe på kanten. Mor speider etter stien ned herifra, og ser på fisken som hopper i Høgevatnet 713moh der nede. Stien skal gå til venstre for vatnet, og skal ned til ei seter. Den stien har mor aldri gått, og den skal være merket. Sikkert en fin tur det også.













Når står der og kikker, så ser den toppen der kjapp og enkel ut å ta. En tur dei kan lett ta med hunden på. Det er Grønetinden, 1014moh om mor ikkje tar feil. Trur nok det blir dit etterpå.



Om det ikkje vart Bladet, ei heller Jønshornet, så er ikkje denne utsikten her å forakte heller. Molladalen er rett og slett nydelig ifra eine enden til den andre. Og kunne nesten ikkje vært meir heldig med været heller. Jønshornet ligger nok der neste år også, og året etterpå. Mor ser bort, og veit kor skal gå opp, men veit også at sjølve toppen ligg bakom på en måte. Så lurer på om ho ser toppen overhode?



Pakker sammen sekkene, lar dei stå att, og begynner på stien som går mot Grønetinden. Jepp, det går faktisk sti dit.








Stien dit er veldig grei å følge også, og den er veldig tydelig. Ikkje noe luftig heller.









Og så ser man sjølve toppen. Litt store steiner her, men stien går greitt rundt dei. Mor tenkte ikkje noe på om det var vanskelig heller, for gikk av seg sjøl. Og den toppen du ser til høgre, mor har ingen anelse på kva den heiter, faktisk navnløs på kartet også. Men den er 1120m høg.











Hunden venter på mor han, han passer på å få med seg alle i flokken sin, mens MrJ står omtent på toppen og venter.






Ikkje så ille utsikt ifra den toppen heller. Sola er litt på og av, men du ser mot Nordre Snarhornet 1134moh, veit ikkje om den tinden langt der bak er Kolåstinden 1432moh, men den skal ligge der i området. Tinder og atter tinder...








MrJ på dagens topptur, Grønetinden 1014moh :-D Vart no en topp tross alt denne dagen her, om enn ikkje en krevende topp, så vart det en søt trøste-topp for dagen.














Litt vind vart det også, men det er to glade vandrere likevel, sjøl om planen gikk i vasken.












Molladalen, du ville, vakre, må nok komme tilbake, igjen! Her er en topp som er ugjodt enda.










Om ikkje skal på egger og tinder som det der, så er dei virkelig flotte å sjå til. Ville fjell....









Med Molladalen under seg, havet der ute, så er det turmål samme kva vei du snur deg. Dette er MrJ sin førte tur hit, men mor er ganske så skker på at dette her ikkje er hans siste tur hit.










Han også falt for Molladalen, og det er no kkje så rart heller når du får servert dalen med denne utsikten og dette flotte været med høstfarger. Jønshornet der borte får bli neste gang, men da uten hunden.












Og det er berre å gå tilbake til sekkene og komme seg til Mormor og Morfar og hente gut.










Stien er letter å sjå og vise nedover, så no ser du kor tydelug stien er. så er du oppe i Molladalen og vil opp på kanten, ikkje stuss over om du finner stien eller ikkje, den finner du, og den er merket også, merket heilt ifra Storevatnet.













Et lite øyeblikk av magi når tindne speiler seg i vatnet <3 2 minutter etterpå er magien vekk. Men det øyeblikket det varte, var det berre å stoppe opp og nyte det.





Så var man nede ifra fjellsiden, og på vei til teltplassen og stien ned att.







Når du kjem oppå haugen, så ser du stien i bakken. Dei ser også folk som er på vei opp og ned ifra Molladalen, og det er ikkje lite folk som er her på tur denne dagen. Er du så heldig å få dalen her for deg sjøl en finværsdag, da får du virkelig berre nyte det, for det trur mor ikkje er mange dagene i helgene i alle fall.


Nede ved Storevatnet 773moh og ser inn enden av dalen. Er som å sjå på et bilde ifra et eventyr, og drømmer om en dag å få med gut hit for ei natt i telt. Mors liste over turer ho øsnker seg og teltturer berre øker og øker. Molladalen ifra der mor bor er ikkje langt, men er berre den dumme ferga som går så utrulig sjelden og til dumme tider, at det omtrent er en himmelreise å få til. Veldig synd når man har det her ikkje så langt unna.




Litt kjekkere å gå stien ned att no, no som sola lyser på den. Og et er folk over alt! Prøver så godt man kan å ta bilde uten at noen skal være uheldige å bli med.







Siste kanten og ser stien går ved siden av elva, og se der kjettingen er. Er folk der noe, antydning til kø også. Er berre plass til en i bredden der, så der må man vente om noen kjem imot.






Hunden måtte en tur til elva for litt vatn, og mor berre rusler videre på stien ved godt mot og med et smil om munnen. Ikkje noe sure miner over Bladet, det la ho att ved vatnet. Sånn vart no ting berre. Fekk no i det minste en fin tur opp på kanten og Grønetinden, grei trøst det :-)









Tenkte berre å vise deg korleis det ser ut der kjettingen er, og for dei som ikkje liker høgde på noen måte. Du ser stien der? Den går fint bortover, kjettingen er fin å holde seg i.







Faktisk så møtte dei ei lita jente på 5år som var på vei opp med familien sin der borte. Måtte ta en liten stoppepause med dei, for dei 2 ungene hadde så lyst til å klappe hunden. Og få litt kos, det sei ikkje hunden nei til!









No går det uten særlig problemer å få hunden forbi plassen med kjetting, og da er det lett som berre det siste halvdelen ned att.













Mor tok tak i noen busker i stien, og kjente noe rart på handa. En merkelig larve med slags horn på hodet klamret seg fast på handa. Artig liten sak dette der, og mor lurer på kva den skal bli når den blir stor? Sørget for å legge den et stykke utenom stien, slik at ingen skulle trakke på den.




Sola har omtrent forsvunnet bak skyene, og utsikten framover blir myr, skog og sti. Molladalen sviktet ikkje, dalen leverte sitt vakre og ville, like flott som mor husket den. Ting klaffet berre ikkje denne gangen. Kanskje like greitt? For hadde mor komt seg opp til Bladet, så er det no ikkje sikkert at ho hadde komt seg opp på toppen av det. Trur ikkje at ho kjem til å finne det ut heller, Bladet får være Bladet, og heller sikte seg inn på Jønshornet eller en telttur med gut ved Storevatnet. Er ikkje alt som er meningen man skal prøve seg på heller. Uansett, tok mor litt tid etterpå å berre sortere ut skuffelse, nerver, sliten, stress, forhåpninger, planlegging osv etter det vart avgjordt at man snudde, så var det over etter en liten stille stund ved vatnet. Turen vart utrulig flott uansett, og fekk sett Molladalen på sitt fineste. Og turen? Den var verdt kvart et sekund :-)




Å gå til Storevatnet i Molladalen er ca 6km tur/retur. Å surre rundt her som dei gjor, vart en del lengre, omtrent 9km. Turen er litt krevende for unger, men ikkje verre enn at flinke unger tar den fint. Som regel er det dei voksne som syns den kjettingplassen er ubehagelig, ikkje dei små ;-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar