søndag 10. desember 2017

Furutre bok forfatteren Gåsvand til storfurua ved Ekornessetra


Mor har alltid vært glad i trær, og klatre i dei, men alltid hatt en forkjærlighet for furutrær. Det er noe med det levende treet, måten treet blir formet av vekstvilkårene, greinene, ofte krokete stammene, barken, historien. Er berre at det treet tiltaler mor. Og så har mor vært ved norges største furutre i omkrets,Stortolla i Osmarka. Imponerende syn! Så står det et stort furutre ved Ekornessetra, en vakker majestet. Ved undringa over kor stort er norges største osv så googlet mor. Der kom mor over boka og bilder av furutrær av fotograf og forfatter Morten Gåsvand. Han hadde reist rundt i store deler av Norge og målt furutrær ilag med en klatrer, og da spesielt dei enorme furutrea i Trollheimen. Mor lurte på om han hadde vært ved treet her og målt? Det hadde han ikkje, vært på Stranda og Liabygda, men ikkje dette her. Dermed lovte mor å vise han treet om han kom en gang, og det gjorde han også! :-) Om været var i skikkelig høljregn, så fekk mor vist han treet i det minste.



Mor måtte ta seg noen timer fri ifra jobben da Morten ankom, og han hadde vært værfast i uværet Aina. Så etter pakket klar, så bar det avgårde i mors bil opp til Sessvatnet 168moh. Regnet høljet ned, ispedd med sludd, vind og andre trivligheter desemberværet kunne tilby. Var ei stund mor fryktet at han trakk seg pga været og mangel på tørre klær. Men han var litt for ivrig over å sjå treet, så her var det å trosse været.




Du passerer hytta med brygga, og kjem til et slags kryss før en bekk med nybygd trebru. Brua over bekken får du til venstre her, men no skal mor og Morten rett fram og til høgre.








Kjære vene kor vått!! :-P Jaktstøvlene sank langt ned i myra, i blandet surpe i en herlig blanding av halvfrossen is. Det blåste også, og mor sendte Morten bak seg en lett bekymret tanke. Hans jakke var klissvåt, og hadde derfor fått lånt en rosa jakke av mor, som var det eneste av jakker som passet en voksen mann. Absolutt ingen regnjakke, men bedre enn ingenting, ei heller fekk han den att... Kva gjer han ikkje for sin hengivenhet for furutre?










Ikkje lett å trakke noen plass her uten å synke hen, men her var det å komme seg fram til gapahuken og ly. Regnet høljer ned, på godt folkemunne, skikkelig pissregn!








Kjem opp til kanten, og ser Kjenglivatnet 191moh. Mor peker for han og forklarer at rundt vatnet, inntil fjellet, der ligger gapahuken.







Han stopper opp, og det blir diskutert vakre kronglete furutrær, og kor vakker myr er med sånne trær. Fann ut at begge likte samme trær, og samme blikk for kva dei likte ved furutrea. Vart mang en diskusjon om trær på denne korte turen opp.







Etter mange "kliss klass klask" og balansering på planker og myrkanter, så skimter mor gapahuken der blant trea. Mor peker også for han trekrona til furua. Og jo, den såg han absolutt!














Beklager dårlig bilde, uvær og regnvær og kalde fingrer. Men dette er da den flotte nybygde gapahuken ved Ekornessetra. Et utrulig kjekt tiltak av grunneiere og frivillige som har bygd, til glede for alle.









Vart en rask stopp i gapahuken, mor satte att sekken sin, før gikk til høgre for gapahuken og opp mot "majesteten" av ei furu. Mor valgte denne veien opp pga fleire fine furutre her, og synet av majesteten på avstand. Gå ned att andre veien etterpå. Ei gran har gitt etetr for stormen som nyss var her, og han kikker seg rundt i skogen her. Han likte virkelig skogen her, og kikket etter motiv og rom. Drømte seg vekk i trær med blad som danner en ramme.





Mor peker opp til treet, majesteten sjøl. Er den ikkje flott vel?! Han vart stående å kikke på det, samtykker i mors begeistring for treet, og han smiler ganske så bredt over synet. Mor mente at krona var som en brokkoli ;-) Mor er virkelig spent på kva han mener om treet.

















Treet er virkelig et imponeende syn i seg sjøl, stort, og nesten hengende utfor kanten. Stammen deler seg i to litt oppe, men er likevel kun 1 tre.












Han rakk å ta et bilde av treet, så var batteriet i kameraet hans tomt! Ups.... han går rundt treet for å danne seg et bilde av det, og mor trekker seg litt tilbake.






Han er her for berre danne seg et bilde av det, vurdere det, grovmåle det, og sjå om det skal være med i hans neste bok. Hadde no vært stas da å fått med treet ifra Ekornessetra i boka? Hadde det ikkje det vel, dere som bor her? Han kalte treet "meget fotogent" og er fornøgd med det flotte treet. Mor har aldri møtt noen som er så glad i furutrær som han, og hans begeistring for treet skinner gjennom.













Så var det å ta fram målebandet og sjekke sånn omtrent kor stort det er i omkrets....  her må mor trå til å hjelpe litt. Så liten fotopause folkens, mor må klatre litt og holde i måleband ;-)











 Er dere spente no? Lett druknet i alt regnet, men likevel ved utrulig godt humør og mot. Altså, skal sjå her..... treet vart målt til 4,7m i omkrets i knehøgde sånn omtrent. Litt lengre oppe vartd et målt til heile 4,9m! Treet er virkelig enormt! Det vart en lett latter mellom begge to når innsåg tallene, overasket over størrelsen :-)







Etter sirklet litt meir rundt treet, prata enda meir om trær, så foreslo mor å gå ned andre stien, berre for å sjå meir, og for å finne den barlinden som er her. Mor kikker en siste gang opp mot treet, vakre store treet, og glad for å kunne vise det for Morten.















Siden stien er merket, så lot mor han gå først, så han ikkje må sjå ryggen til mor heile tiden. Merkingen er oransje flekk på trea, og dei fører tilbake til gapahuken. Så om du vil finne  treet sjøl, så er det berre å følge merkinga, og du passerer treet.












Vart diskutert meng et tre, kva dei begge kikker etter i naturen, kvasom er i skogen her osv. Det er sånn som dette som han legger meke til, treet full i rirkuler.














Det er rett og slett naturens egen kunst. Du får berre kikke deg rundt, og sjå kva du legg merke til.













Går gjennom granskofeltet, og mor begynner å lure på kor barlinden stod, ho husker at ho har kikket på den en gang. Begge to kikker etter, det er i området en plass.














Og rett før gapahuken, oppi siden, der stod det ei barlind. Mor trasker opp. Den har dessverre mistet toppen sin, knekt rett av. Dei kikker ikkje etter fleire, alt for dårlig vær, og begynner å bli temmelig vått i været.










Han som har lånt jakke som ikkje er vanntett engang, ei heller kan lukkes. Mor er tørr, går i regnklær heldigvis. Ser taket på gapahuken, er berre å søke ly.






Vart sittende i gapahuken ganske lenge, mor hadde med brenner og kokte vatn til kaffe, kakao, og vatn til Real turmat til Morten. Mor kom tross alt rett ifra lunsj på jobb, han hadde kjørt bil i mange timer. Vart en god samtale der inne, og tiden fløy avsted, og Kvikk lunsjen forsvant fort. Men så var det å rekke å hente gut på skulen og sfo, og det mørknes fort no. Mor vart litt tilbakeholden med det å ta bilder, for er en person mor ikkje kjenner, og da blir ho litt på utrygg grunn. Så vart meir snikfotografering denne turen her.



Så med været som tar seg opp enda meir, vinden skiftet retning, så var det 2 stykker som småhaster seg i myrområdet nedatt til bilen. Vatnet plasket rundt skoene, isen var bløt, og det var vanskelig å prate i vinden. Men det er planer for at Morten kjem tilbake for å ta skikkelige bilder av treet, og måle meir nøyaktig størrelsen. Mor lovte å bli med om ho var heime, og det har ho virkelig lyst til også! Og er så glad for at han var begeistret for den store majesteten av ei furu som står her i skogen :-)
Tusen takk for turen Morten, var utrulig kjekt å få vist deg treet til Sykkylven, og bli kjent med deg. Sees neste gang.


 Og vil du finne treet? Da er det berre å kjøe til Ikornnes, opp til Høgtun, parkere på den tilrettelagte parkeringsplassen ved bommen, og vandre 2,5km til treet. Eller du betaler 20kr i bom og kjører til Sessvatnet og går derifra. Uansett, treet er verdt et besøk ;-)





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar