tirsdag 2. januar 2018

Randoneeski til Latmannshøgda 1000moh; Auskjeret


Mor fins ikkje stødig på ski på noen måte, har aldri vært heller. Men som oftest er viljen større enn evnene, og ho svinser seg ut på ski likevel. Slalom og randonee er fort nedover, og det er der mor sliter, opp går fint. Men når MrJ foreslår en tur opp på Auskjeret 1203moh, så sier mor ja uten å tenke seg om. For hadde ho tenkt seg om skulle ho sagt nei, for gikk knapt på ski vinteren før, og ikkje prøvd en skisko engang denne vinteren, og berre hive seg ut på en sånn tur uten noe prøving først. Og så var dei alt for seine med å komme seg avgårde også. Uansett, rakk sola eller ikkje, vart mørkt ute, så kom dei seg på Latmannshøgda, fekk nydelig lys ifra månen, og rein pudersnø i nedfarten. Og jepp, mor overlevde! :-)



Du kjører til Fausaskiftet, altså forbi Fjellsetra og innover. Du kan også kjøre via Ramstaddalen og Fasteindalen, visst der er brøyta. Dette er krysset der du kjører Fasteindalen, Fausa eller Fjellsetra. Dessuten så er det skiltet med Fausaskiftet. Sånn ok stor parkeringsplass, men likevel er der biller parkert langs veien også når dei kjem.







Ute er det fremdeles Winter Wonderland stemning, sånn som dagen før da dei gikk på truge over Tynesfjellet. Kaldt, virkelig kaldt, og er meir enn -10 grader ute.














Noe av det fine med skitur til Auskjeret, er at du spenner på deg skiene ved bilen, går opp, og renner heilt tilbake til bilen. Perfekt! Du ser rett opp på målet også, og er ok for sånne ski-dummye som mor. Det er noen år siden MrJ har brukt telemarkskiene sine no, etter skaden så vart ski lagt på hylla. Litt trøblete bindingen i starten, sikkert sure for å ha vært satt vekk noen år.










Når du ser til høgre for deg, så ser du Fasteindalen med fjellrekka. Fint å gå på tur dit opp også, Fausateighornet eller Ramstadvarden for eksempel.






Det er no mor kjenner at dette her er uvant, og er litt ustø. Takk og pris for gode feller :-) Opp skal vel gå greitt, tenke mor, og lar være å tenke på at ho skal ned att også. Den tid, det problem.







Hunden er overivrig etter å komme seg avgårde, han elsker tur!! Om noen stopper, så stopper han også for han skal passe på at alle er med. "Kjem du snart?" undres han og kikker skrått på mor. Ho skal berre rette på hanskene, kjem veldig snart du.













Som du ser så er det godt trakket her i spor, mange er framfor, mange har komt ned, og dette her er en tur mange skientusiaster går. Her er du sjelden aleine en fin helg eller ettermiddag. Kan du gå på dagtid i sola, så er du heldig om du knapt ser noen.









Sjøl om det er en lett tilgjengelig tur, så er det ikje noe å utsette på utsikta her inne. Du får utsikt til dei flotte Sunnmørsalpene samme kva vei du snur deg. Rett bak kanten her ligger Fjellsetra skitrekk også, rette navn er vel Sunnmørsalpene skiarena?







Tross minusgradene ute, så blir man fort varm når man går. Er kun oppover her, og man må oppover om man skal til topps. MrJ koser seg over å være på ski igjen, noe han har savnet, og det merker mor.





Joda, rødfargen er på plass i ansiktet på mor, og kjenner at ho er litt mør i lårene etter trugeturen dagen før. Er hardt å starte rett på litt store turer etter vært sjuk og sofagris, det føles, men verdt det så lenge mor får være ute på tur. Men kondisen? Den har tatt skikkelig ferie....








Bildet lyger, ser flatt ut, noe det ikkje er. Sollyset ligg akkurat på Latmannshøgda, så dei rekker aldri å få med seg noe sol. Ser at det er mange som er nesten på toppen, og mange har begynt å renne ned att. Mo rog Mr skulle nok ha startet 2 timer tidligere.






Når kjem litt opp i fjellsiden, så ser mor utover området. Nysetervatnet ligg i is, og ser parkeringsplassen til venstre for vatnet og alle bilene. Og bak dei fjellene til høgre, der ligger nok et skitrekk, Strandafjellet.






Om ikkje får sola, så får dei det fne lyset som er ute no. Du må være på toppene no får å få noe sollys, og ser lysende kvite topper der baki. Kanskje noen er på ski der akkurat no? Kven veit?





Dei to her er i alle fall fornøgde med å være ute på skitur :-) Fjellet ute no er berre fantastisk flott å være på tur i, er så kvitt og friskt med puddersnø.











Hunden er like lykkelig som dei to andre, og svinser rundt og nyter snøen. Han stopper opp og speider, må holde kontroll på alle som suser forbi på ski.






Oppe på Kvila som det kalles her. Noen kaller det for Latmannshøgda her, men det er feil, for lokale sier at den første varden er Kvila, Latmannshøgda er rett ved kanten før siste bit opp på Auskjeret. Men sjå fjellene da! Er det ikkje råflott vel? Er berre å nyte det mens man kan, for nedover så blir det nok mørkt, og mor kjem til å ha nok med å holde seg på føttene.




Folkene på vei opp blir små der oppe, mange er nesten oppe på kanten til Latmannshøgda. Målet er tross alt toppen for dei to her, men rekker man kun Latmannshøgda, så dår det også duge. For man snur ikkje før Latmannshøgda er dei enige om.






Noen som er på vei ned. Mor tenker med litt gru når ho skal nedover sjøl, og trøster seg med at det gikk ikkje så fort med dei der heller. MrJ og hunden er i godt driv i sporet opp, mor kjem ho og.







Det rosa fine lyset har komt, og begge to står og nyter fargene på himmelen. Dei er flinke til å stoppe opp og nyte også, ikkje noe kappløp om å komme seg fortest mulig opp på toppen nei. Er man på tur, så skal man nyte det også.






Mot sola så er det kun et skarpt lys som viser at den er gått ned der borte, og snart er det mørkt ute også.









Alle fjell der bak, vakre og flotte, kvite og forlokkende. Mor bor utrulig flott til, syns i alle fall ho, og kjenner at ho smiler over synet.







Må ha tid til en koseprat og kos med hunden også. Den er veldig glad i kos, og den er alltid like glad for litt oppmerksomhet. Denne hunden her lider ingen nød når det gjelder turer i skog og mark, det er sikkert. Blir lite asfalt på han der.













Er nesten oppe på Latmannshøgda no, skal berre opp og rundt her. Mor kjenner at ho var på tur dagen før, og at kondisen ikkje er som den en gang var. Her må det meir trening til, uten ttvil!




Mor stopper opp og ser på to stykker som svinger seg elegant nedover fjellsiden. Tenk om ho kunne fått til det der! Det ser så enkelt ut og deilig ut, heilt til ho sjøl setter utfor og kjenner at ho kniper seg fast i skiskoen, og føler at skiene lever sitt eget liv. Ingen problem, mor er fullstendig klar over at ho har null teknikk, det går på lykke og fromme når ho skal nedover, og i sneglefart.






Oppe på Latmannshøgda og det er et nydelig lys ute no. Rosa og lilla skjær over fjellkanten, og det er berre å nyte det. Begge to vart enige om at toppen fekk berre være, kom til å bli heilt mørkt før dei kom opp. Skal tross alt ned att også, og ingen har med seg hodelykt, mor si ligg att i bilsetet.












MrJ traff en bekjent og vart stående å prate. Mor fann ut at det berre var å kle på seg, for det er bitende kaldt ute! Vakkert, men kaldt.






Toppen ligg der, så nær, men dog så fjern. Mor har kun vært på toppen der en gang tidligere, men da til fots en sein høstdag ilag med Mormor. MrJ syns at mor skulle ha vært der med ski også, men lyset strekker ikkje til denne dagen her. Latmannshøgda er meir enn bra nok, ingen problem. Får heller gå opp att en annen gang om mor ikkje tar skrekken av turen ned idag.




Ingen tvil om at dette her er en vindfull plass, for steinene her er blåst fritt for snø mange plasser. Hunden nytter pausen med å kikke seg om, snuse og lukte etter alle folkene som har vært her før dei, og kanskje rester etter oe mat?







MrJ kjem etter han også, og mor finner fram maten. Brødskive med røkt ørret ifra lokale Gardskjøkkenet rett borti her er perfekt på denne turen her. Litt julekaker i romjula passer vel også? Og ikkje minst, varm drikke.













Hallo mine fjell, vakre er dokke, bratte også, men du store kor herlig det er å bo midt i mellom dokke og kan nyte :-)











Litt fritidssyssel? Leike seg med å grave i snøen er like kjekt kvar gong. Kanskje han noe en dag?














Ikkje så fristende å sitte så enge, temmelig kaldt, så MrJ er allerede i gang med å ta av fellene på skiene.











Hunden kikker ned fjellsiden, er nok klar for å ta turen ned att. Det skal bli litt springing på han ned att i dyp snø.






Så, gulp, den delen mor gruer seg til, ned att. Plutselig er skiene såpeglatte og føler seg som Bambi på isen. Det er et parti øvst som er isete også, så mor er litt smånervøs. Ikkje hatt ski på beina siden sist vinter, og da var det knapt skitur på noen måte. Korleis kjem det her til å gå tru?












MrJ renner bort siden, så det er berre å prøve å følge på. Null kontroll, null stødighet, men er vel berre å kaste seg ut i det.











Kom seg over det isete partiet, og skråer lett over til omtrent pudder. Tja, dette skal vel gå sånn noenlunde vel? Noen sier at det skal være sunt å få opp blodtrykket av og til, så da får mor sin dose no. Berre noen kan fortelle mors tær at dei slipper å knipe seg fast i skoen?





MrJ har komt seg dit ned, mor måtte berre la hunden puste litt før ho setter etter, han begynte å bli temmelig sliten. Snøen fyker rundt hunden i det han springer etter MrJ, ikkje rart den vart sliten halvveis ned siden her. MrJ var en av dei som raste ned fjelltopper i alle dei år, inntil skaden. Da vart skiene lagt på hylla dessverre. Men når mor kom dettende inn i livet hans og ho må renne sakte med store svinger pga dårlige evner, så er dei plutselig like ;-) Han må renne sakte pga han ikkje ser konturene, mor fordi ho trur ho skal dø kvar gong. Perfekt match! :-D










Mor måtte karre seg opp etter et plums ned i snøen. Skien for litt for langt ned i puddersnøen, og MrJ måtte låne en leende mor en hand. At snø kan være så tungt å komme seg opp ifra da :-P Ja ja, opp att og fortsette. Mormor sier at visst ho ikkje faller iløpet av dagen på ski, så har ho ikkje hatt det gøy nok.







En med hodelykt passerte litt lengre oppe og lurte på om dei trengte lys, og det går akkurat bra uten. Snøen gjer alt så masse lysere, og månen bidrar til sitt også. Det er litt magisk stemning ute akkurat no, nesten så det hadde vært synd om hadde tent på en hodelykt no.










Nede i den frosne bilen igjen og mor kjenner 2 møre lår. Mor mangler teknikk, evner, skifølelse og alt det der, men har likevel ikkje vet til å holde seg unna. Grunnen er at det er alt for vakkert ute til å la være, opplevelsen er for stor til å skubbe den unna, det å gå på ski ilag med andre er for gøy til å sitte att heime. Stakkars MrJ som stadig må vente på mor, men alternativet å la være er så innmari kjedelig. En dag må vel mor leie seg en profesjonell skilærer så ho kanskje kan få inn noe teknikk, for no går det på lykke og fromme. Men du store for en flott tur da! Om ikkje vart toppen, kva så? Turen og opplevelsen, omgivelsene er verdt alt sammen :-)




Turen er omtrent 3,5km opp til Latmannshøgda. Bonusen er at du tar på deg skiene ved bilen, og renner heilt ned att til bilen også, er en veldig lett tilgjengelig tur! Og får du solnedgangen, så har du en kjempe bonus :-)
Mor får ta toppen av Auskjeret en annen gang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar