onsdag 10. januar 2018

Remerhornet 866moh på truger


Det er nyttårsaften og ute er været sånn ok. Litt skydekke, litt vind, og du føler deg ikkje heilt sikker på om det blir flott vær på nyttårsaften eller ikkje. Mor og MrJ har slått ifra seg å overnatte på Vassetra for å sjå fyrverkeriet på Glomset og Ålesund, heller berre gå opp mot kvelden. Da kunne man gå på en annen tur før middagen, og valget fallt på Remerhornet. Remerhornet er en fjelltopp man ser heile tiden ifra huset til MrJ, så ikkje rart valget vart dit. Randoneeski dagen før, så truger vart valget denne dagen. Dessuten så er det sikkert en del hardere snø på toppen no enn dagen før, og da har ikkje mor så lyst på ski der. Vart en litt omvei i snøen, og mangel på skog vart man litt desorientert, og en litt sliten mor som så vidt kom seg opp på toppen, tom i magen og tom for energi etter 5 turer på 5 dager etter 3 uker sjuke. Hardt å ville meir enn man har krefter til :-P





Kjører til Aurdal, og over ferista ved skjulet her er parkeringsplassen. Er tydeligvis ikkje aleine om å være på tur på selveste nyttårsaften.








Brøyta vei her, og trasker i vei mot Aurdalsetra. Skal ikkje heilt til setra, men en grusvei etter nesten 600m så er der en grusvei opp til venstre. Skal være et skilt/tavle der, gammel og du ser ikkje kva som står på den.





Hmmm... mor føler seg litt vel blå idag. Jakken, skibuksa, lua, til og med kontrastfargen på ryggsekken er blå. Skulle ikkje være noe problem å sjå mor ute på tur, lyser jo opp i lang vei!









Greitt å ha brodder på beina denne tiden her, er ganske så glatt ute og starte året med beinbrudd er litt kjipt.








Kjem til et veiskille. Er det her tru? Kor er skogen, kor er skiltet? Begge to er litt småforvirret, men skjønte at det var her. Har vært litt hogst her i det siste, så endring i landskapet. Det skiltet ja, det er borte.






Har kjørt noe stort opp her i det siste, og det er trugespor også. En atv med belter på suste forbi også.









Etter komt et godt stykke opp, så snur mor ser for å sjå tilbake. Ganske så bra utsikt utover dette her vel? Litt skydekke enda, men ser ut til Ålesund og øyane der ute.





Det står et skilt nesten oppe i enden av den lange bakken, og MrJ lurer på kva som står på den. Prøver å skrape vekk snøen, men ikkje lett å få vekk. Skrifta er også vanskelig å lese, men skal stå "Slepeveg til Gamlestølen". Der har mor ikkje vært, og skal være tufter etter 4 bygg fra før 1700 talet. Vart rydda der i 2007, men rekner med er meir attgrodd no. Kanskje en eventyrtur en dag?



Så var det den merkingen kor man tok av.... No som skogen er vekk, en masse snø, så er det litt vanskelig å vite kor ta av. I alle fall for mor og MrJ som ikkje går her så ofte.








Tok av i svingen der det var en masse spor. Reknet med at siden det er her folk har gått, så var det best å gå der.















Følger et godt trakket spor av både truger og ski, så lett å gå.












Har blitt litt glad i dei her, dei gir så mange muligheter! Du treng ikkje berre gå på vei eller vasse i snø, men ta deg fram der du vil, også i skog. Truger var mors første steg til å like vinteren.











Sporet gikk ikkje så rett opp som stien gjor, er nok meir folk på truger som har fulgt et skispor. Var i alle fall typisk svinger til å være ski. Så her kom man seg ikkje rett opp på ryggen som stien går, men havnet langt ut til høgre. En omvei for å si det enkelt. Da havner du på myra til høgre for Remerhornet, og går opp på toppen på siden ikkje ryggen.





Første glimt av toppen bak trekronene der. Ja ja, en omvei, men får gjere det til en rundtur.










Sjøl om man har havnet langt utenfor der man skulle, så er man jo på tur! Og det er jo turen dei to her var ute etter.










Mens MrJ skulle ordne noe, så gikk mor sakte videre. Ho kjenner at ho er litt tom i kroppen, tom og tung. Han tar ho att likevel. Samtidig så er det ho som stadig stopper opp for å ta bilder, og dermed er det ho som ser seg mest om og nyter omgivelsene ;-) Det vakreste med Sykkylven er fjellene <3




Og fjellet der bak, stadig bak trea er målet. Det føles langt dit akkurat idag, kor har kondisen tatt veien? Kor er lårmusklene, og kor i alle dager har energien blitt av? Som regel er det ute mor henter energien sin, men  denne dagen her har det blitt tomt.





Mor kikker heller litt rundt for å tenke på noe annet. MrJ har et ønske om klar kveldstur akkurat dit, Aurdalsnibba 1126moh, men vinterstid er det langt dit, for du må gå inn Sunndalen også før du går opp fjellet. Du skjønner, MrJ kikket langt etter Aurdalsnibba ifra stuevinduet, men mor sa klart ifra at det vart ikkje dit den dagen, det er ho for sliten til, og ikkje nok timer av dagen.





Det som er så artig med trær i værutsatte plasser som dette, er at dei blir så krokete og artige å sjå på. Har en egen sjarm dei her.







Er ingen tvil om at det er skipor man følger. Store myke svinger, ikkje sånn man hadde gått med truger.







Er no vekk ifra tregrensa, og følger sporet som går rett mot toppen. Tilføyer at det ikkje er toppen du ser her, de ligg bakom kanten der.









Når du kjem opp på den, da ser du sjølve toppen.









Aner ikkje kor mange ganger dei to har stoppet opp for pause, men det er mange. Lenge gikk mor fremst, fordi det er ho som går saktest. Når MrJ tar 3 steg, så må mor ta 4 steg, så han tar fort ifra. Men no lar ho han gå fremst, så får han berre gå, ho kjem når ho orker. Kikke på at månen stiger er veldig fin pause utsikt ;-)




Oppi siden så henger mor på stavene, går på trass og rein vilje om å nå toppen. Ho er knapp når MrJ spør om noe, og ho svarer at ho er heilt tom, tom langt inn. Magen virker tom, kroppen er heilt tom, og viljen er vaklende. Ber han berre om å gå, ho kjem etter, etter kvart i alle fall.  Den fine månen i blåtimen er fin trøst da, kvite fjelltopper og månen er et vakkert syn.




Andre veien begynner dei å sjå deler av lysene ifra sentrum også. Blir fort mørkt no på ettermiddagene dessverre, og klokka føles meir ut som kl 19 på kvelden enn kl 16.15.




MrJ og hunden har komt opp på toppen. Som du ser, ikkje verst utsikt her oppe ifra. Ser til Skodje og Ørskog, havet der ute.




Ikkje så bra utsikt, men sånn ser en heilt tom mor ut.... sliten? Neida, berre heilt.









Kom seg opp på toppen ho også, og av med trugene sine. Vinden er bitende oppå her, som forventet faktisk, den har vært kald og gjennomtrengende siden kom over tregrensa her. Til tider var trugesporet dei fulgte allerede blåst att, og dei som var på toppen såg dei var på vei ned da dei sjøl var i skogen. Så maks 1 time siden, og allerede attblåst.





Men sjå da! Er det ikkje flott vel? Blåtonene, lysene, fjellene, utsikten? Mor kjenner at energien kjem tilbake med utsikten, det å nå målet, og 3 reale never med nøtter, tørkede blåbær og rosiner.



Hunden har god oversikt her oppe, og står fleire ganger og speider utover i forskjellige vinkler. Søt er han når ørene blafrer i vinden, snuten opp i lufta, og snuser inn "dagens avis".




MrJ hadde ikkje av seg trugene engang, og spurte mor om ho tok dei av? Ingen planlagt lang stopp på toppen nei, han stresset med skulle ned att og lage middag. Og ikkje minst, var bitende kaldt på toppen attpåtil. Det var berre å få på seg trugene igjen, og labbe ned att.





Sporene etter dei som var der 1,5t før var omtrent blåst att, såg litt her og der kun. Ikkje før kom ned i siden og blant tre at sporene var tydelige. Ei heller no var sporene der stien er, og havnet litt utenfor alfarvei.








En som har svinset rundt, men har retningen sin bestemt ser det ut til. Jakt etter mat? Var spor fleire plasser, så den var nok på jakt, og skulle nok ikkje finne veien ned.












Det gikk rasende fort ned! Sporene gikk alt for langt til høgre, så dei vasset av og lagde egne spor. Traff andre trugespor, så det var fleire som har leitet etter retningen. Fann no ned og kom tilbake til samme plass dei tok av, tydeligvis fleire som fann dit også til slutt. Trugetur til Remerhornet er en flott tur, det er det ingen tvil om.
Men no er det heim att og lage nyttårsmiddag, og så hive trugene på sekken igjen, snacks og drikke og gå opp på Vassetra når det nærmer seg midnatt. Og ja, mor kom seg opp dit også tross tom, hjelper på med en nydelig god middag, godt selskap og lysten til å sjå fyrverkeriet på Glomset ;-)



Turen for gjengen denne gangen vart vel på 8km eller noe, og det vart en rundtur til slutt. Den vanlige barmarkstien går opp skogen ifra traktorveien, gjennom skogen, langs kanten av myra, så langs ryggen heilt til toppen. Men som mor har funnet ut på sine turer med forskjellige turvenner opp, "Der er mange veier til Remerhornet, ingen er like" :-D

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar