søndag 11. februar 2018

Når gut vil på Aurenakken 404moh


Gut er ganske så ubestemmelig for tiden. Sier han vil en plass, så vil han ikkje, sier han har det kjekt på tur, så sier han at han ikkje liker å dra på tur. Slitsomt når det er sånn, og prøver å ikkje presse han til noe. Så det er gut sjøl som er på vei til skulen den dagen som sier at han vil opp til juletreet på Aurenakken, og han vil ha med hunden. Mor sier at det er no greitt, det kan dei. Etter skuletid så henter mor gut, drar heim for noe raskt til mat, for å pakke sekken for å dra. Ringer så til MrJ for å høre om han og hunden vil være med, som gut ønsket. Da kjem det ifra gut "Eg vil ikkje på tur, eg vil spille på nettbrettet." Mor sukker, og sier til MrJ at ho ringe på att. Det er 10min siden han sa han ville dra. Etter litt om og men, så sier han likevel at han vil. Dermed så vart det tur, og valget vart stien ifra Vikedalen denne gangen . Og det er en gut som får på seg snowline broddene sine, prater i ett sett heile veien opp, koser med begge hundene og faktisk har det kjekt på tur. Om ikkje rakk det fineste lyset på toppen, så vart det bål kos og flott utsikt uansett.



Kjøre så langt opp du klarer i Vikedalen, opp til Ormeveien og til endes. Der er en todelt parkeringsplass. Mor og gut er først, men MrJ kjem ganske så rakst etter. Mor har fått på gut snowline broddene hans, og det er en som måtte teste kor bra dei holdt. Føler seg som en halvveis superhelt med supergrep!






Plass til 2 biler på den eine plassen i alle fall. Og kjekke snøkanter å teste broddene på. Han er litt stolt, for det er sånne store spisse brodder som voksne har, og han kjenner ingen andre unger som har sånne brodder, og det hjelper på stolthetsfølelsen.







1,8km er litt når det er etter skuletid og mørknes fort, men overkommelig nå det ligger hodelykt i sekken.














Ingen problem å sjå kor du skal starte her. Siste huset i Ormeveien ligg rett ved som du ser så vidt.








Litt kjedelig å gå sånn bratt opp syns gut, ingen sti på en måte eller oe kjekt å sjå på, men går no.















Mor stusset litt der ho fulgte etter MrJ, for syns havnet utenfor stien. Og det var riktig tenkt, han skulle berre kikke på vannreservoaret til området.







Så var det tilbake til rett sti.... måtte berre gjennom granskogen.
















Kom til et stiskille, tok den vanligste stien som er den til høgre. Den stien til venstre er vel den bratteste, og den har mor aldri gått.












Stien slynger seg mellom grantrær i starten, og det er ikkje så masse snø her som mor trudde. Blir vel meir lengre opp.














Litt tørst, og da må man ta en drikkepause. Ingen turhelt fungerer uten drikke, det veit jo alle.
















Mens gut drikker, benytter MrJ tiden på å plukke med seg litt startved. Her veit han i det minste at veden er tørr.













Det er ikkje berre hunden som er med denne gangen, til stor glede for gut og mor, så er den andre også med. Den har vært med på fleire turer før når MrJ har passet den, og da er det som regel mor som har hatt ansvar for den. Den vart glad når såg mor og gut, og skulle ha både kos og masse oppmerksomhet. Fornøgd springer den rundt, glad for å være med på tur :-)











Når kjem litt opp så får du glimt av utsikt mellom trea, helst fordi det ikkje er løv på trea no. Fjellet som stikker opp der er Gimsdalstinden 1007moh.







Enda litt lengre opp så får du sett enda meir av fjellene her. Utsikt er det ikkje så masse av når du går i høg skog.









Gut er i alle fall i meget godt humør, for han prater i ett sett. Egentlig så er det om alt mulig, men det ender fort på pokemon, og kva pokemon han velger seg, og så skal mor velge seg en. Slik skal dei holde på en stund til dei har mange pokemon kvar.












Trur du mor husker så mange pokemon navn? Nei du, mor husker noen navn, og utseende på noen. Ingen fare, mor får full forklaring om både navn og evner. Pluss et lass med fantasier og fantasier om pokemon, evner, kva om, og kva sånn.








Litt småpauser trenger man. studere kvister, hoppe rundt, og så har han en pinne som er som et lite sverd. Så han hopper, og setter sverdet i snøen i det han lander. Sånn gutteting veit du. Slik har han holdt på ganske så lenge no, og det tar energi.













Trur at det vart litt vel masse for ørene til MrJ, fekk gnagesår i øregangene, for han spurte på mors pose med tennsaker, og så fortsatte han videre i sitt tempo.














Ingen fare, for mor og gut hadde masse meir å prate om dei. Slik som det treet der. Mor såg at toppen var av, og da var ho sikker på at det er kjuker på treet. Gut kikket etter, og så sant, det var kjuker!











Gut lurer på kor langt det er att, og mor må tenke seg om. Er så lenge siden mor har gått denne veien her opp, at ho husker ikkje kor langt det var. For å ikkje fokusere på lengden, så forteller mor om da han satt i bæremeisa her, og OnkelR med gutta var med på tur med dei. Dermed var alt glemt.






Etter pratet en masse, fantasert, trasket i vei, så skjønner man at man e på ryggen, for no ser man fjellene på den andre siden. Mor minner gut på da dei gikk her på truger, da kom han den veien der, og pekte.





Er et stykke til å gå likevel, og no er det fantasier om troll i ei trerot, slange som egentlig er ei grein, en rev som er en annen trevelt osv. Så fint det må være å kunne sjå noe i nesten alt. Vi voksne har mistet litt av det der, men har no att litt enda ;-)






Mor peker på skiltet, no er dei nesten på toppen!! Gut syns at det har vært litt langt å gå, og er glad han er ved skiltet no. Da skal det berre å gå litt framover, så er dei framme.






"Mamma, der er bålet!" roper gut og kikker etter MrJ og hundene. Kor er dei tru?














Å passere et bål uten å sjekke det ut først, det er nesten uhørt. Men ingen MrJ å sjå. Kor er dei tru? Mor trur dei er ved utsikten, og det er han ganske så enig i.






Dermed så lister dei seg fort mot utsikten, mens mor nynner "Vi lister oss så stilt på tå når vi skal ut og røve....." om du kjenner til den sangen ifra Kardemommeby ;-) "Der er MrJ" kviskrer gut, fort avslørt av 2 logrende hunder som kjem fort galde imot.



Tross ikkje rakk det fine kveldslyset, så er det no litt farger att på himmelen. Dette er det som er så flott med Aurenakken, utsikten utover fjorden.




"Mamma" peker gut, "sjå alle lysene på brua, ser ikkje ut som det er lamper, berre streker." Det har han ganske så rett i også, ser ut som streker, brua ser ut som 2 streker i lys. 2 hunder kjem og svinser, dermed er utsikten glemt ei stund.








Tilbake ved bålet og gut får en marsmallows, av den ganske så store typen. Han fekk av Syste til jul, og spiser en no og da for å ikkje bruke opp alle med en gang.








Mor går heller for kanelsnurrer. Dei er litt kalde etter lagt i sekken, så lett varming over bål fungerer fint.














Mor klarte å overbevise MrJ om å varme sin kanelsnurr nummer to, oog han var ganske så enig i at den var best varm. Mor tar seg i å lengte etter pinnebrød på bål, med masse kanel og sukker :-P






Kanelsnurrene luktet nok meget godt, for hundene forsøkte å snike seg fram der dei kunne, og håpte i det lengste å få en godbit. Den andre hunden nesten satte seg i fanget på deg i jakt på en bit, eller kom snikende inntil øret ditt mens du satt ved bålet.















Smakte det godt gut? undret mor der han slikket fingrene sine, klissete etter marmallows. Han berre nikket fornøgd.














Det vart mørkt på et blunk no, men ved bålet er det lyst og varmt. Lurer på kor mange bål det har blitt på mor og gut opp gjennom årene, for det er ikkje få!







Har pakket sammen det meste, berre siste stunden ved bålet. Det er en bålplass oppå her, men MrJ er ikkje sikker på om han traff 100% på plassen for all snøen. Men skal du hit når snøen er borte, så er det grei bålplass og stokker å sitte på. En benk står det også her, litt vekk ifra bålet.








MrJ skulle rekke noe, mor og gut har diverse å ta att heime. Satt ikkje så lenge på toppen, men lenge nok til at føttene har fått ny energi. Og energi var der rikeslig av! Gut sprang så fort til tider, at mor fryktet han skulle flyge så lang han var, eller broddene skulle hekte seg i noe. Men han hoppet, sprang, tullet og pratet i vei.










Kan ikkje ha brukt så lang tid ned, for dette gikk fortere enn lynet. Vips så var dei nede att, og MrJ rakk både avtale og få levert tilbake hunden. Gut kommenterte til og med at det var en kjekk tur, at han hadde kost seg, og ville på meir tur. Heilt til neste gang og han skal ombestemmer seg i siste sekund. Til den gang så er det berre å nyte følelsen av denne turen her, og håpe på en tur til snart :-)





Ifra Vikedalen står det 1,8km på skiltet. Stien er grei å gå, passer fint for unger også. Ta matpause på toppen, tenne et bål, eller berre nyte utsikten.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar