onsdag 4. april 2018

Påsketur til Stavekollen 680moh


Mor og MrJ tok seg en sykkeltur i påvente av at sola skulle komme komme på rett plass på Stavekollen 680moh. Tidlig på dagen er de ikkje sol i Kaldalen du skal opp, eller på siden du går opp ifra Kaldalen. Litt kjipt å gå opp i skygge når sola skinner fra blå himmel. Tok med trugene på sekken, men skaren var så hard at broddene holdt heile veien opp. Utsikt heilt ut til havet, ser innover til alle flotte fjelltoppene, blå himmel og den lysende påskesola. Kan det bli bedre?




No som det er snø, så kan du ikkje kjøre den lille biten opp til skiltene, men du må parkere oppe i Helleskjerva. Ikkje store plassen her, men fekk satt bilen slik at den ikkje heftet noen beboere.








Da var det berre å gå opp grusveien, samme veien som når du skal gå rundt Sessvatna.











Stavekollen ser du der oppe. Skal ikkje frampå toppen, men bakpå. Mange går frampå, og litt ned, for der er en varde der du får utsikt ned til Ikornnes, og utover bygda ellers.






Allerde mens du går på veien får du utsikt til mange av fjelltoppene.









Er berre ca 440m å gå før du får avstikkeren til venstre for deg, godt skiltet til Skopphornet eine siden....









............andre siden står det gamle skiltet, pluss det om det er ikkje lov for motorisert ferdsel på veien her.












Mor lurer på kva ho har glemt, for veit så inderlig at det er noe.... viser seg seinere at det er solkrem ho hadde glemt! Vårsola er slett ikkje noe å tulle med når du går på snø. Ikkje når du da er som mor, meget lys i huda, fregner og en anelse rød i håret, da blir man fort tomatrød i ansiktet.







Men ser no at sola skinner på siden dei skal opp, så dei gjor rett i å ta en sykkeltur først slik at sola kom dit.










Her har vært en slags vei før også, men da dei berømte monstermastene kom, så vart veien utbedra. No er det omtrent 600m god vei å gå på før du havner over på sti.








Du passerer rett ved denne monstermasten her. Mor husker godt frykten og motstanden da dei vart varslet at dei skulle komme, og heldigvis så vart dei ikkje så ruvende og markerte i landskapet som først frykta.











Når du står ved masta så ser du omtrent siste biten av veien. Så skal du følge stien som da fortsetter til høgre og runder ryggen der. Bak kanten der ligger Kaldalen, og fjellet som stikker opp bak i der, er Skopphornet 1226moh.







Hunden er overlykkelig over å være på tur, og springer lett fram og tilbake, berre fordi han er lykkelig. Han snuser seg til stien sjøl han, og følger sporene fra dei som har gått her før.









På vei opp får du no utsikt til begge vatna, Sessvatnet og Heimstevatnet, og se no litt av Storfjorden der ute mot Ålesund.








Mor og MrJ gikk og mimret om sist dei gikk her, da var ikkje snøen knall hard som no, men dei vasset og strevde i snø.









Hunden står og lurer på om dei snart ikkje kjem, han fyker lett avårde på skaren, og han har tross alt 4hjulstrekk. Ser at sjølve Kaldalen ligg i skygge, så må bli en liten tur i skyggen uansett.






Vel, som ofte skjer, MrJ berre skifter retning, og mor som vanlig spør han kor han skal. Han hadde tenkt seg ut på litt eventyr, altså å gå rett opp til utsiktsplassen, ikkje inn dalen og så opp. Mor ristet på hodet, uaktuelt for ho, der veit ho er hamrer osv og aktet ikkje å klatre på skare, med rasfare osv på brodder. Men han kunne få et alternativ, bort den veien, skrå opp der du ser den røde streken. Sånn omtrent.






Mor ser inn dalen. Det er kortere opp denne veien, og snøen er fin å gå på. MrJ går med på alternativet, og dermed begir dei seg oppover.





Fornøgd no da MrJ? ;-) Mor kikker på han. Han er den som kjem med forslag om Blåbretind på ski, han som ser dårlig, mor med dårlig teknikk og andre forslag, og det er ho som stadig er bremsen. Dei er litt ulike der, han er meir adrenalin-jager og alt går, mor er meir ute for den trygge og rolige turen, og ikkje på jakt etter å trakke over grenser. Så om noen vil ta med MrJ på Blåbretind på ski, huk han med, mor tar den heller på barmarkstur ;-)







Hunden følger ingen fastsatt sti, anna enn når han da oppdager spor etter andre dyr og leiker sporhund. Du hører nasen jobber seg bortover sporet før han snur. Rev kanskje? Neppe noen hund som har vært her, for dette er slett ingen vanlig rute opp på Stavekollen.











Utsikta blir berre bedre og bedre på vei opp, og mor nyter kvart et sekund av turen. Føles godt å få bruke kroppen, skaren er herlig å gå på, og det er så flott vær. Du ser så masse meir når det er klar himmel som no, og berre gleder seg til å komme heilt opp og kan sjå heilt ut til flotte havet.





Like fornøgd MrJ der han går opp siden, han e tross alt på tur og får trakket utenfor alfarvei.









Hadde det ikkje vært for broddene, så kunne dei ikkje gått som dette. I berre vanlige fjellsko hadde du ikkje fått feste på skaren. Snowline Chainsen broddene er som små stegjern, og er noe av det beste mor har skaffet seg innen turutstyr. Dei har gjordt mange turer mulige både vår, vinter og høsten.




No ser mor ned til Kalddalsvatnet 392moh. Det ligger i fullstendig skygge, Skopphornet ruver og tar alt av sol.










Men på toppen av Stavekollen, der er det sol enda, og det er dit opp dei skal idag. Dei må berre skråe lett til venstre opp gjennom skogen, for inni skogen skal stien ligge.












Fann stien, men overraskende så var det knapt trakket spor, 1 skispor og 1 til fots. Det gikk fort å komme seg til utsiktsplassen, og der er det et obligatorisk stopp. Du ser no akkurat der Sykkylvsfjorden går inn til høgre ifra Storfjorden, ser til Aursnes, og den kvite spisse fjelltoppen er Sandvikshornet 876moh.





Når mor ser til venstre, så ser ho ut mot Ålesund, Emblemsfjellet til høgre, og dei kvite fjelltoppane der bak tilhører Brattvåg og Haram sånn omtrent. Ser snart heile vatna her nede også, det elskede Sessvatnet til gut.






Ifra utsiktsplassen går det ikkje spor videre opp, noe mor og MrJ syns er rart, for er en tur mange går dette. Men det gjer dei ingenting, for man se kor man skal, ser målet, og er berre å unngå bratte parti pga rasfaren som er intens over heile landet for tiden. Toppen er den til høgre, tross herifra ser den lavere ut, men det er den ikkje.




Har trugene med, men du bryter ikkje gjennom, kun synker 3cm, så er perfekt føre her også. Men veit jo ikkje om man trenger truger lengre opp, så tar dei med videre. Visst du zoomer inn på bildet, så ser du alle små snørasene som har gått i siden der oppe. Mor har aldri sett siden her som dette.







En lykkelig hund ruller rundt i snøen, hopper rundt, springer, og ser på mor med snakkende øyner. Er så søt og artig mimikk på hundene når du prater med dei, som dei nesten forstår deg, og svarer tilbake med ansiktsmimikk og øynene. Herlige hunden <3










Dei går litt lengre opp enn den vanlige stien går, for å gå der det er mest steiner/berg som stikker opp av snøen. Går der det er tryggest for snøras. Ikkje at dei trur det vil gå noe her, men kva er vitsen med å ta sjansen når det advares over alt for tiden.







Og det er utrulig flott til fjells no. Påskeværet har begynt, og det er ikkje ofte man har så flott vær når man har ferie. Nytes til det fulle, på en trygg måte. Og her har dei sol litt til.







Og med sola så starter mor samlingen av fregner i påskesola. Det og er vel obligatorisk? :-P











Kjem opp litt meir til venstre enn man gjer, men har da gått den tryggeste ruta opp. Trakker litt meir gjennom her, men ikkje nok til at man har noe behov for å ha på trugene. Er ikkje mange metrene att til toppen heller.







No ser du sporet etter dei opp, og utsiktsplassen der nede, akkurat i skogkanten. Er ikkje så lenge siden dei var der nede.







Den flotte turen dei hadde igår til Storevarden og Hovdeåsen, halvveis til Remerhornet dagen før der, og no her i sånt vær. Føler seg litt bortskjemt.








MrJ og hunden er allerede på toppen der, mor skulle berre kikke litt her... ho kjem snart, skal berre :-P







Ho kjem raskt etter, og hunden kjem for å nyte utsikta ilag med ho. Og trur ikkje han heller klager på utsikta, for han er av den som sjøl står og berre speider. Og no ser mor ut til havet, det uendelige havet der ute.







Har ikkje med noe mat, men en Kvikk Lunsj på påsketur er det man forbinder med påske.








"Eg da?" lurer hunden på. Mor har med godbit til han og, ingen fare vennen.










Han snuser alltid ned i mors sekk, for han veit at det er der det nesten alltid ligger det av snacks og mat. Han stiller seg opp bak mor for å holde oversikten over det spiselige, ingenting skal unngå han :-)








Når han skjønner at alt av godbiter er spist opp, så går han rundt og speider. Han liker å være høgt oppe og ha full oversikt, han er tross alt vakthund. Samtidig så virker det som om han har en slags ro der han speider også, han er så rolig og avslappa og virker som han nyter det.




Tross det er sol og fint vær, så er vinden litt kald her oppe. Hetter er dratt over ørene, og MrJ pakker sekken sin, og skriver dei inn i boka. Er ikkje så ofte mor skriver seg inn i bøker for tiden, veit ikkje kvifor. Skriver seg meir inn når gut er med, litt stas av og til å skrive inn i boka da. No skal mor være litt sånnkverulant... du ser det skiltet der? Der står det Stavekollen 637moh. Der er ikkje mor enig, for 637moh det er ved varden du går bortover og nedover til. Altså, dette her er toppen, men du såg rygen på vei opp? Går du til venstre når du kjem opp og går bortover og godt stykke ned, så kjem du til en utsiktsvarde med utsikt utover Ikornnes og Aure. Der er det ifølge norgeskartet 637moh, oppå her er det ca 680moh. Så litt feil på skiltet, hevder mor altså, er lov å være uenig.

Vent litt, har vist deg utsikta mot havet, men må no vise deg fjellene også. Er dei ikkje flotte vel? Sandvikshornet, Remerhornet, Aurdalsnibba, Gimsdalstinden, Hammarsettindane osv. En del av fjellene Sykkylven bidrar med til samlingen av Sunnmørsalpene.





Siden dei ikkje gikk langs kanten opp, så såg dei ikkje dei ned i Kaldalen, så no tar dei den retningen.








Det er fint på kanten der, for du ser ned i dalen, samtidig som du beskuer flotte Skopphornet, og utsikt til havet.







Ser Kaldalshytta som en ørliten prikk der nede. Heile vatnet er is og snølagt. Virker kaldt der nede, så like greitt å stå her i sola og kikke ned.









Blir fort kaldt her også no, for sola forsvinner bak Skopphornet.









Bort i siden så ser du sporene dei lagde på vei opp. Skal tilbake til sporene rett ned i her.







Veit du, den der rasfaren som er no i påsken, den er virkelig reell altså. Ser du den pila? Der stod dei for litt siden, og gikk rolig nedover. Det er ikkje meir enn 6-7m langt det partiet, og ikkje bratt. Men da mor stod der, så både hørte og følte ho en sånn knekk lyd i snøen! Det er første gang mor opplever noe sånt, for ho har aldri vært av den som har trekt opp i fjellet når det er rasfare. Men det ga mor en peikepinn på kor lett det er, og ko fort gjordt det er. Snø er forutsigbart! Kom ikkje til å rase, alt for liten side til det, men det viser faktisk kor stor rasfaren er i påska.



Mor ser seg rundt. Fjellet er flott og innbyr til tur, men du må respektere fjellet og snøen, og faktisk ta til etterretning skredvarsel. Mor har ikkje behov for dei store toppene når det er som no, heller sånne turer som dette, det held lenge.







Hunden nyter snøen på sin måte, og springer etter en snøklump så snøen fyker. Ekte snøglede og turglede. Han heller treng ikkje dei store fjelltoppene for å ha det gøy på tur.















På et blunk er den glade gjengen nede på stien i skogen igjen, og blir enige om å gå samme snarvei ned som dei kom opp.










Sola er borte her no, men det gjer ikkje noe, dei fekk den på vei opp, og det var det som var målet. Du får no kveldslyset uansett, og drømmer seg vekk til Hovdeåsen, eller et telt ved havet. Telt ja, det er noe mor virkelig savner no. Kvar gong det er snakk om telttur, så er det noe som går galt, eller ikkje passer for vedkommende. Trur mor snart berre får kjøre gjennom og berre ta med teltet og dra.



Har lyst til å ligge i telt i Kaldalen, men detfår blir til varmere tider. Akkurat no så er det snøen som gjelder, og det har no sin sjarm det også. Landskapet blir annerledes med snø, gir andre muligheter, det gjelder berre å finne dei mulighetene du kan benytte deg av. Og det føler mor at dei her har gjordt idag, benytet seg av tørre veier, fått sola på rett plass, nytt snøen, fått utsikt, og hatt en veldig kosleig tur. Kan man be om meir da? ;-)



Turen er på kartet 3km en vei, men du må legge til litt. Fin tur, ikkje vanskelig terreng, og barn ingen problem om du har litt tålmodighet.







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar