lørdag 5. mai 2018

Muldalen 370moh og Muldalsfossen, Tafjord


Muldalen ligg i Tafjord, og er 2 gårder som ligger på kanten av en hengende dal 370m høgt oppe. Du skal da 13 svinger opp ifra fjorden. Gårdene vart fraflytta rundt 1955, men blir vedlikehod og brukt som fritidsboliger. Ikkje nok med at gårdene ligg spetakulært til, men er mest kjent for sin fantastiske foss, Muldalsfossen. Det er den størst fossen på Sunnmøre med et fritt fall på 190m, men den er dessverre regulert, slik at man sjelden ser den i sin prakt. No på våren så er der bra vassføring, og mor og MrJ fann ut at dit skulle dei gå. Grunnen til at dei er her, er at dei akkurat har tilbragt ei natt på Juvet landskapshotell, og er på leit etter en tur i regnværet. Og akkurat her ved Muldalen er det eineste plassen med opplett, og snøfritt. Mor har vært opp dit før, men aldri fått sett fossen sånn den skal være, og aldri vært ned til utsiktspunktet for fossen, det skal ho endelig idag!



Måtte berre vise deg Zakariasdammen 450-375moh, hadde en kjøretur inn for å finne en tur å gå. Kjøreturen ifra Tafjord og inn til Zakariasdammen, er utrulig flott! Landskapet er fantastisk inn her, og vel verdt en biltur. Mor ser at det er en go del snø her enda, så tur inn til Reindalsetra må nok vente lenge enda.









På vei tilbake så ser dei fort at det er kun her ved Muldalen at det er opplett. Det er snøfritt opp, så valget var enkelt, dei tar turen dit opp. Du ser Muldalsfossen der den kjem rett ifra kanten på dalen, og til venstre for fossen ligger da gårdene.









Du parkerer rett utenfor den lange Heggurtunnelen. På oversiden ligger da parkeringsplassen. MrJ er klar for å begi seg opp til Muldalen for første gang. Skalljakke er greitt å ta med i dei usikre regnbygene, pluss vinden som er no.







Du skal 100m mot Tafjord, over elva ifra Muldalen, og da ser du faktisk opp til fossen. Du ser ikkje husene på kanten herifra, men om 370 meter så er du oppe. For du skal faktisk esten ifra fjordnivå og opp 370m, men lover deg at det er grei vei å gå opp, og virkelig verdt det.














Slik er veien opp, og du skal på en fint vedlikeholdt vei. Vei og vei, er en gangvei, og det er dugnadsfolk som vedlikeheld den. Samme måten som veien vart til, bygd på dugnad 1890-talet.







Ser du? Fin gangvei, også for dei som er ustø på beina.















Du får fort utsikt, i alle fall no som det ikkje er løv på trea. Været var ikkje lovende i starten, og ser innover er det regn. Virker som akkurat her er det en slags sving som slepp unna.






MrJ som ikkje har vært her før, trur at dette her kan være en fin tur, og han liker å gå på plasser han ikkje har vært før. Han er glad i handbygde murer, slik som mor, glad i skikkelig flott handverk som står den dag idag. Her kjem man til å finne deler av gamle oppmuringer.







Det er oppretta et naturreservat her, mykje pga den gamle skogen som er her, og det var ikkje så lenge siden, faktisk i 2003. Berre sje denne gamel bjørka her, så krokete, furet og værbitt at den er vakker. Er mange av dei her, så er man glad i gamle trær, ta deg en tur hit.














Rikt på fugleliv også, og hører fuglekvitter over alt! Denne her lagde sånn søt lyd, og var utrulig nært dei. Skulle tru han var litt vant med folk slik han holdt på. Liten og søt :-)







Det der blå hulle i skylaget, det var ikkje akkurat forventa, men en hyggelig overraskelse.













Det er 13 svinger opp, og i den ene så er det meget tydelige rester etter det håndbygde da veien vart bygd. Det vart gjordt skikkelig arbeid før, murt opp slik at bakken bak ikkje skulle rase, og det står enda. Fleire plasser er det bygd tunneler under veien for vatn, for det fantes jo ikkje rør. Det fine er at dei fungrer den dag i dag, og renner effektivt vatn gjennom. Bygd i stein på skikkelig vis.





Der var noen trær som var spist heilt tom for bark. Nesten alt seljetrær, og det er hjorten sitt verk. Den elsker visst selje, og såg at den har stått på kanten av veien mange en plass, og spist så langt opp den kunne på trea. Det har vært en hard vinter for skogens dyr, så har gått hardt utover selja.












En plass var det laget til en liten plass for pause. Ikkje akkurat plass til så mange her, men grei kvileplass for 2-3 stykker.








Veien slynger seg oppover, det er stigning på dette, skal tross alt opp 370 høgdemeter. Men er jo berre å ta det med ro og nyte turen.









Ser du veien oppi ura der? Tenk deg arbeidet dei hadde med å bygge veien i utgangspunktet, og dei hjelpemidla dei hadde da. Ikkje mange idag som hadde orket det arbeidet. Er vel ikkje så mange som kan dette heller lengre, er vel derfor man leier inn sherpaer ifra Nepal, og dei er meget dyktige i sitt arbeid.








Etter langt og lenge.... neida, brukte ikkje så lang tid, så ser dei husa på kanten. Tenk å ha huset ditt sånn som det der, utpå en kant. Korleis var det på vinterstid? Det å ha barn her og dei ikkje rann utenfor kanten? Mor hadde ikkje hatt nerver det til, og ho er ikkje av den hyper engstelige typen.






Berre sjå på fjellene rundt, det er ikkje akkurat flatt dette området her, du har store ruvende fjell over alt, kun skilt av en fjord.








I en av dei siste svingene så er der en utkikksplass. Mor husker den godt, gut var furten fordi han ikkje fekk særlig utpå der. MrJ er stor nok til å passe på seg sjøl, og kikker utenfor. Etter å ha våknet opp på Juvet landskapshotell til bursdag, så er dette her en fin fortsettele på bursdagdsfeiringa :-) Fornøgd er han uten tvil.












Mor kikker ned. Jo, det er ganske så langt ned her, så var ikkje uten grunn at gut ikkje fekk utpå her.













Er det ikkje flott vel? Tenk deg for 100 år siden, allerede da kom det turister hit langveis ifra for å oppleve fossen. Den var en turistattraksjon, no redusert til en liten foss i forhold til det den var.











Kor vart MrJ av?? Mor kikker seg rundt. Han er allerede på vei den siste lille biten opp, og mor skynder seg etter. Tar litt tid å ta bilder av og til, og da må mor få litt fart i føttene når ho henger att.











Da er han oppe, ferdig med stigninga. Ser du fjellkanten der bak? Det er slett ikkje toppen, langt ifra, dette er berre en forsmak av Trollkyrkja 1762moh som ligger her. Fjelene her inne i Tafjorden er mektige, og er en plass mor har vært fleire ganger og stadig lengter etter.







Berre for å minne folk på at dette her er et regulert område, og at via fjernstyring så kan vannmengda plutselig øke eller minke. Vise litt forsiktighet ved elva her er greitt å gjere.













Mor les skilt, og MrJ er på vei over brua og bort til bygningene. For å komme til utkikksplassen for Muldalsfossen, så må du gjennom tunet og bak. Det står skilt på brua som minner folk på at gardene her er privateigd, og respekter det. Ikkje trakk rundt i hagen, eller bruke området, og ikkje tenn opp noe der, for er laget til rasteplass og bålplass på denne siden her av elva. Med så mange folk som går hit kvart år, så skjønner mor skiltet.



Må no ha vært en grøderik plass dette her, for har tross alt vært gard her siden 1600-talet tipper dei, for eldste dokumentasjon er ifra 1526, og dei har marker innover dalen langs elva. Når mor tenker seg om, så er dette den eineste plassen som er bart å gå, og faktisk ikkje blåste sånn eller regna. Kanskje det er en beskyttet plass dette? Lengre inn dalen, omtrent 2,5km inn, så finn du Muldalsetra og Tafjordsetra. En virkelig fin tur på sti.



Når du er oppå, å ser du ikkje fossen på noen måte. Om du trur når du står der nede at du skal få sett noe av den her oppe, så tar du feil. Mange har gått nedover berget her for å prøve å sjå, og uhell har skjedd. Glatt berg som haller nedover, og ingenting til å stoppe deg. Det er faktisk berre 1 år siden (2017) at en tysk eldre turist skled på berget og havnet utenfor. Før det en annen fotturist i 1995. Med et fall på ca 190m så har du ingen sjanse, og ikkje lett for bergingsmannskap å komme til heller. Veldig trist når sånt skjer, så vær så vennlig å vise forsiktighet, speielt når det er glatt.





Dei går ikkje ned no, men fortsetter gjennom tunet for å finne stien ned til utsiktsplassen for fossen.









Du finner skiltet rett bak bygningene, og du finner røde piler malt på berget.







Dette er ikkje malt på marka, men er spor etter gangene til musene under snøen. Mor syns gangene er artige å sjå på bakken, spesielt når du får på støre områder og ser ut som kunstverk.






Du skal så vidt litt opp bak husene før du skal nedover fjellsiden igjen. Du ser no inn Muldalen som kan by på mange fine turer om du vil. Som sagt tidligere, 2,5km inn på sti kjem du til Muldalsetra og Tafjordsetra. Der er det også stiskille der du kan gå over fjellet og gå til Reindalsetra. Er du inne for en skikkelig langtur, så kan du gå dalen til endes, over fjell osv, og ende på Vakkerstøylen. Den siste der er nk en tur mor aldri kjem til å gå, virker lang og krevende. Mor har kun vært inn til setrene her, og det er en tur ho anbefaler.






MrJ står og kikker utover landskapet han også. Her inne er et ukjent turområde for han sin del, og mor håper på at ho en dag får han med på en lengre tur her inne.















Veien opp vart bygd på dugnad rundt 1890, det er denne stien her også. Satt opp rekkverk også, så ingen fare.









Og det først når du kjem på denne vinkelen her at du får sett bedre både fossen og plassen. Om du ikkje vil heilt ned til utkikken, så er det ikkje langt å berre gå hit.








Stien går nedover, og nedover. Mor og MrJ har aldri vært her før, og aner ikkje kor langt man skal ned engang. Men dei har tid, så er berre å gå og sjå kor dei ender opp. Har ikkje sett noen utkikksplass enda, og det skal være en plass med gjerde.





Stien var som sgat bygd på dugnad for lenge siden, og det er faktisk et prosjekt av ÅST (Ålesund-Sunnmøre Turistforening) dette her. Kva skule man gjordt uten tursitforeningenerundt omkring? Det er ÅST som driver hyttene i Tafjordfjellene og stiene her, et fantastisk tilbud for fjellfolk her inne.





Mor er medlem av turistforeningen, og meldt in MrJ også, og er takknemlig for alt arbeidet dei både har gjordt og gjer. Akkurat no så går ho på en over 100 år gammel tilrettelagt sti, og drar att glidelåsen i jakka pga vinden. Tenk alle som har vært her før ho? Og ho smiler over tanken på at ho denne gangen skal få sett fossen skikkelig.









Er utkikken nede på utstikkeren der tru? Ho kikker godt etter, men ingen rekkverk å sjå.









Til lengre ned dei kjem, til meir ser du av fossen. Er en del meir vatn i den no tidlig på våren enn når mor, gut og Mormor var her mot høsten, og trur nok at det er våren du får sett den størst. Perfekt når dei for en gang skyld ender opp på tur her.













Skal innrømme at dei fleire ganger lurte på om dei hadde oversett noe, for dei gikk og gikk føles det ut som, og når er dei nede? Blir litt sånn når du ikkje har sett på kartet på forhånd og sett stien, og MrJ begynte å fabulere om at det kanskje var originalveien opp. Mor meir skeptisk til den teorien. Men ja, er et godt stykke ned dette.






Til slutt så kjem dei seg ned til utkikksplassen, og du får et virkelig flott syn til fossen her. Mor tar seg i å lure på kor stor den en gang var,  da den vart regulert. Ja vi treng kraft, men likevel syns mor det er trist når vakre fosser forsvinn. Den trakk turister for 100 år siden, og trekker den dag i dag turister. Synd dei ikkje får sett den slik på sommeren når dei kjem berre.

















Der er en utstikker litt nedenfor utkikksplassen, mor var ut på den først, så MrJ. Må no kikke seg rundt og utforske litt når man først er der. Berre det å så kor vatnet kaster seg ned, sløret det gir, og ikkje minst lyden. Lyden av natur, livgivende natur, og naturkreftene som råder.







Berre kløfta her og området rundt er rått. Kan godt forstå alle som har vandret hit i alle dei år for å oppleve. Skulle ønske dei gjor som med Mardalsfossen, at den er fri akkurat i sommerferien, slik at folk og turister få sett den slik den er.






Der ser du utkikksplassen, med gjerde. Trygt nok for gut også her, men om han hadde orket å gå ned hit etter turen opp, det er noe annet.







Dei kikket en stund, det gjor dei før dei gikk opp att, men når ikkje har med mat eller noe, så var det ikkje noe å sette seg ned etter. Ser du, fin sti også.








Går fortere opp enn ned, for no veit du sånn omtrent kor langt du skal. Du skal faktisk opp på den kanten der oppe, ser gjerdet oppå øvste der. Kven skulle tru det da dei var på vei ned.












Allerede oppe? tenker mor når dei er oppe på kanten ho akkurat kikket opp til. Tar tak i rekkverket og tenker på da dei på dugnad bygde stien her og rekkverket, og alle før som har tatt i rekkverket og gått med forventning her. Mor er berre en av sikkert fleire tusen som har gått her.





Hadde egentlig ikkje tenkt det, men vart til at dei gikk ned mot elva. En tanke streifet på dei som har sklidd her og blitt med elva over kanten. For en panikk dei må ha følt innevnding og hjelpesløsheten. Men flott utsikt er det her, det er sikkert. Muldalen ligg utrulig flott til med utsikt til fjell og fjord, og er en lun plass her inne.




Tilbake til brua over elva, så er det med litt skepsis at dei begir seg ned langs elva og til fossekanten. Det er mose på berga, og går ikkje inntil elva. MrJ kikker utenfor, på en plass mor er konfortabel med til og med. Ho er litt redd for at han skal skli han også.








Mor kikker også ned der, men det er ikkje noe særlig meir enn dette du da ser av fossen.









Det mor syns var mest skremmende, var faktisk sprekken du går over for å komme utpå kanten, for den går heile veien bortover her. Kjem den til å dette ned en dag tru?













Dei brukte ikkje noe meir tid ved elva, gikk heller til rasteplassen som er laga til, satte seg ned og tok en Kvikk lunsj.






Og så var det berre å gå dei 13 svingene ned att. Det var kjekt å komme tilbake hit, og enda kjekkere å få no gått ned til utkikksplassen. Kjente dragninga mot lysten til å gå innover dalen igjen, for landskapet inn der er flott og kunne tenkt seg å sett meir av det. Akkurat no, umulig, ligg snø der enda. Heldigvis veien hit opp bar, slik at dei fekk seg en fin tur som bonus for dagen.







Blir litt kikking på mobil når man har birsdag og får stadig meldinger. Mor kikker i smug på MrJ der han fornøgd rusler, og det ser ut til at han hittil har hatt en fin dag.










Tok den friheten å bruke kartet som var på skiltet på brua, for det er et offentlig kart og et godt kart. Turen opp til Muldal er omtrent 2km en vei, stien ned er mor ikkje så sikker på, men du ser omtrent sjøl når du sammenligner med svingene opp ;-) Dette her er absolutt en tur som er verdt å gå, og barnevennlig også. Ta den på våren om du ønsker å sjå sjølve fossen på sitt beste.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar