tirsdag 12. juni 2018

Mestringsfølelse på Borgundkollen 782moh


Når mor og gut har vært på tur i området nedenfor Borgundkollen, så har gut sagt at en dag skal han dit opp. Mor har sagt at det kan dei no gjere, og meiner at dit klarer han å gå sjøl. Han har vært der ca 3 ganger før, emn alle gangene i bæremeis på mors rygg. Så kom dagen mor fann ut at no skulle dei begi seg dit, men da hadde han endret mening, selvfølgelig. Men når først starta, så gikk det virkelig fort! En liten allergiknekk rett før toppen og ville snu, men etter liten pause så var det en utrulig fornøgd gut som kom på toppen og strålte :-) Ned att? Da var han snart meir hoppende enn gående i turglede.




Kjører opp til parkeringsplassen til Fagrefjellet. Stien til Borgundkollen går tvers over veien fra parkeringsplassen.






Mor og gut skulle vente på MrJ og hunden, men gut skulle berre kikke på skiltet i grøfta, og så skulle han finne stien. Dermed var det gjordt, og han forsvant i stien. Skulle ikkje tru at den småsyngende gut var den samme som for 10 minutter siden. Du kjenner vel til at ungene maser på en tur, og når først skal dra eller noe, så ombestemmer dei seg? Slik var gut denne dagen, da skulle ut døra så ville han ikkje. Småfurtet i bilen. Heilt til han såg stien, og forsvant på utforskingstur. Du ser nesten heile turen på bildet her, og tegna inn en grov strek kor du skal.





Molteblomster dukket opp på myra, og gut gjor sitt beste for å unngå å trakke på dei.










Han forsvant raskt i stien mens han leita etter merkinga. Var faktisk det å finne merkinga som vart det som trakk denne gangen, og han for fort avgårde mens han ropte ut om det var rød merking eller pinne med oransje på.













Du skal krysse heile myra for å komme bort til foten av den grønne ryggen. Der møter du stien ifra Grebstadsetra også, og du begynner på stien oppover ryggen.







Det er virkelig en nydelig dag å dra på tur i, og ser akkurat fjelltoppene stikke opp der bak. Dei får man sett meir av når kjem høgere opp.








Stien er god å følge, og merkinga er god. Gut har begynt å telle dei, og berre det var god grunn til framdrift. Mor og gut prater i vei, teller og fjaser. Gut er virkelig i turhumør likevel, og dei skal sjå kor langt dei kjem seg før MrJ tar dei att. MrJ går minst 3 gonger så fort som gut, og han må som regel vente på dei, så rekner med han kjem raskt etter.













Kor gut fekk rakettene i føttene denne dagen aner mor ikkje. Han spretter og småspring oppover stien som ingenting, og mor er nesten redd han skal bruke opp kreftene. "Der er en til!" roper han og teller. Dei har vel komt til over 50 merkinger? Eller? Det er ikkje 100% korrekt telling, men det er ikkje poenget heller, det er det å ha det gøy som er heile poenget.









"Mamma, sjå kva eg fanga!" Mor har sett gut hoppe etter en sommerfugl, en liten en, og kjem for å vise mor. Den bittelille blå og søte sommerfuglen :-)













Etter studert og beundra den, så får han streng beskjed om å sette den pent ifra seg i naturen. Det er jo der den hører heime. Er den ikkje søt vel?












Plutselig så satte gut seg ned og kniste. Kva no, undrer mor og ser på en leende gut. Kor er rødmerkingen gut? Dei har no drevet og kikket etter rødmerkingen, og mor ser ingen akkurat her. Aha! Han sitter på den, skal telle den i skjul! Luringen! Mor lurer på om han promper rødmerking, og han knekker sammen i latter, faller av steinen og avslører et rødt merke. Mor teller merket, og springer etter en leende gut, lett skitten på bakenden etter fallet. Billig moro, men fungerer fint i skogen idag.










Sjå gut, no ser man ned til Grebstadsetra også. Gut lurer på kvifor hyttene ligger som en strek? Godt spørsmål gut, meget godt spørsmål. Så peker mor på fjellet der, Remerhornet 866moh og forklarer at han gikk opp toppen til venstre, gikk så over til Vardefjellet til høgre og ned. At det var den tuen han gikk over 1 mil han ofte minner mor på. Når mor sier at det er noe han ikkje orker å gå, så skjønner du at han minner mor på at han har gått langt før.





Mor minner han på at det er over, no gjelder denne turen her. Ikkje 1 mil, men skal no opp her også. Han lurte på om han var oppe når kom opp kanten her? Mor peker på fjellet med snøflekken, han skal dit. Så sukker han, "Det er jo så langt dit!" Og du som akkurat skrøt av den mila gut? Mor berre lo av han, og han sprang etter mor for å leikesloss.







Kva du lurer på gut? Han vart plutselig stående stille. Det var ei bille i stien, og han måtte flytte den før MrJ kom, for han kunne jo trakke på den.













Plutselig så hørte dei noe tungt som kom dundrende fort i stien, og vips så var hunden der! :-D Ingen problem med å høre at den kom, 55kg i full fart og glede kom. Den hoppet rundt for kos og hilse, glad for å ta dei att. Han har nok fulgt sporet av dei lenge og hørt dei, og berre venta på at MrJ skulle gi han singalet på at han kunne sette etter dei. Rett i nærmeste gjørmedam.... no vart du rein no! Koser du deg no hunden? Gut småler over gjørmebaderen.











Hunden veit i alle fall det å nyte naturen, og ruller seg rundt og gnir seg. Glad for å være på tur?













No har dei komt så pass høgt opp at dei får bra utsikt også. Begynner å sjå Storfjorden også, Vegsundet, Solevågen og Emblemsfjellet.








Mor peker på 2 biler heilt til høgre i bildet, bilene deres. "Oi!" utbryter gut "Vi er langt oppe." Og no ser han ned på Fagrefjellet, en tur han har gått mang en gang. No ser det ut som en flat liten tur.








Det er lett å følge stien oppå ryggen her, litt berg, litt sti, faktisk heilt greitt. Gut syns det er litt kjekt å gå tur med hunden, for den er både livlig og leken. Av og til vel leken når han ikkje forstår at den pinnen vil gut kaste til hunden, den pinnen vil gut leke med sjøl. Skal ikkje være enkelt ;-)






Er det noe hunden virkelig liker, så er det snø! Den såg en liten snøflekk og tok strake retning i full fart.  Blir en heil seanse når den skal rulle seg, skli, og ligge flatt på magen for å kjøle seg ned. Ikkje berre berre å ha masse pels heller.












Vart stående å kikke på en lykkelig hund alle sammen, og gut hadde en pause i tellingen over merking. Spørsmålet er no kor stort tallet blir når dei kjem på toppen? Masse over 100 tru?









Etter gått litt til så dukket det opp en enda større snøflekk, og da måtte gut også bort. Kaste snø til hunden og du hørte knisingen ifra en frydefull gut. Bestevenner <3












Ikkje berre hunden som vil leike seg, gut leiker seg stadig på vei oppover. Klatre litt trær, sjekke om dei er sterke nok til å bære han, og om dei gynger. Leiken er en viktig del av turen, så det må han få tid til.














No er det ikkje noen plass på denne turen at du må klatre, men gut klarer fint å finne plasser som kan gjeres om til klatreplass. Klatring er no utrulig gøy også, og utfordrende.











Og han liker utfordringer, og vil ta en vanskligere vei opp enn stien. Faller han, ja så har mor førstehjelp i sekken.... Og MrJ der bak, han tar en enda vanskligere og ville ha gut til å prøve den, men gut liker å bestemme sjøl kor han skal gå, sukk.











Litt sliten sier han, og treng litt påfyll av vatn. Å drikke er viktig når man er på tur, spesielt når det er varmt ute. Trøtte barn fordi dei ikkje har drukket nok vatn kan ødelegge en ellers fin tur.







No er der ikkje særlig med trær her oppe i høgda, men det treet der kunne fungere som klatretre? Han måtte prøve i alle fall, men ikkje like lett med tynne og tette greiner og shorts.







Stien videre opp er like tydelig som i begynnelsen, og det telles fremdeles rødmerking. Har no komt opp i et bra antall, men det er noe annet som hefter gut no. Han har bjørkepollenallergi, og no begynner han å klø i øynene. For han tar stadig i småbjørkene og drar av blad, så gnir han seg i øyene etterpå. Ikkje akkurat det beste, og mor vasker hendene hans med våtserviett. Mor kunne sparket seg sjøl i leggen for ikkje gitt han en dose før dei gikk, for nede i lavlandet så reagerte han ikkje, for lengre oppe er ikkje bjørka ferdig enda.








Likevel så går han på, klager litt, men teller videre og er egentlig i godt humør.








Mor er imponert over gut, at han som startet med litt surmunn, snudde på 30 sekunder og var i godt humør. Ho prøvde å ta på han sine solbriller for allergien, men det gikk ikkje i lengden, han syns dei var i veien.






Må stoppe og beundere utsikten også, og snakke om det man ser. Man er virkelig heldig som har så fint vær for tiden, og som bor så fint til dette. Mor har vist gut kor dei to bor, og han begynner å huske sjøl kor det er når han er på fjellturer.




Men no, no er det virkelig stopp for ut. No klør det sånn at gut faktisk kom med et banneord i frustrasjon. Øynene klør sånn at det er nesten uutholdelig syns han, og sint sier han at han vil snu og ned att, no vil han ikkje meir. Dei stopper opp, leiter fram både våtserviett, får i han en medisin, og tar en pause rett og slett.






Mor sitter med gut og forklarer at dei ikkje r så langt unna toppen, og medisinen virker snart, dessuten så er det den koden på toppen. Fjøre til fjells aksjonen har kode oppå her dette året, og mor prøver sånn halvveis å hente inn 6 stykker på gut. Etter litt fram og tilbake, og mor sendte MrJ og hunden videre aleine, så vart gut med videre.












Og gut blir med, stille første minuttet, men så snur humøret igjen mens han og mor prater i vei. Så var det å huske at der han satte seg ned var rødmerking nummer 100!








MrJ og hunden er litt foran, men ingen problem, dei to har nok å prate om, og det går faktisk fort oppover. Trur både en pause og en dose medisin hjalp på, for det er ingen sure miner på noen måte. Og no ser dei omtrent toppen også!






"Mamma, det er langt ned! Du må ikkje gå utpå kanten." og så dytter han mor lengre inn på stien. Mor var aldri nær noen kant, men passe på mor skulle han <3







Gut peker på MrJ og trur at han kjem opp til toppen lenge før dei, og setter opp farten. Kor kom den ekstra energien hans ifra tru?








Hopp og sprett og han springer ifra mor i stien. Turhumøret er virkelig på topp, og det var ikkje venta etter nedturen for 15 minutter siden.








Han tar strake veien opp til det som virker som toppen, og venter ikkje på mor engang. Han skal opp! Beste av alt, han får klatre!








Han stopper opp og står stille et øyeblikk, ser berre utover og sier ingenting. Tydelig at han er litt stolt der han står, og mor får skryte av han kor flink han har vært :-) Mors utrulig flinke gut!




MrJ og hunden hadde gått til sjølve toppen for å skrive seg inn, og gut forsvant bort han og. Han var i så godt humør at mor kan ikkje annet enn å smile ho også. Men sjå alle flotte fjella da! Så mange flotte fjell, så mange flotte turer som ligger der og venter.




"Det er ganske så langt ned her...." kjem det ifra gut, "mamma, du skal ikkje gå hit." og så strekker han handa si bak som et stoppetegn til mor. Mor småhumrer for seg sjøl, og syns at han også skulle rygge litt bakover ;-)






Han skulle klatre litt til, men mor på slep for å passe litt på kor han gikk. Han er stolt, det er tydelig, og mestringsfølelsen er der uten tvil. Godt å sjå han sånn etter den nedturen han hadde.








Trenger litt påfyll av energi, og rundstykker er ypperlig nistemat. Småpålegg er fantastisk å ha med, slik at det er litt meir spennende å velge sjøl.













MrJ finner seg en stein i le for vinden. Trur gut brukte 10 minutter berre på å finne en plass å sitte å ta mat, for det blåste litt oppå her.







Mor hadde lovt gut at om dei fann snø på toppen, så skulle dei kaste snøballer. Men spise opp først! Så bar det strake veien til snøflekken.









Gut lader opp med en snøball, og kaster etter MrJ. Han ler rått og gjer seg klar for å lage en snøball til.






Berre et problem, det kjem snøball i retur! Dermed var snøballkrigen i gang... det fyker snøballer og snø i alle retninger, pluss det er alle mot alle, mor og gut mot MrJ, og så alle mot alle. Var best å berre komme seg unna til tider.








Hallo! Mor tar beina fatt og stikker før ho blir bombadert av snøballer. Vart en del latter og hyl av dette her, så er glad dei er aleine på toppen akkurat no.













Gut hadde kastet en masse snø etter MrJ, og tar føttene fatt for å stikke utenfor skuddhold. Han sprang så fort føttene bar han, med MrJ etter.








Det er en ganske så munter og hoppende gut som er på vei ned att, småsynger og er lett på foten. Så kjekt å sjå han kose seg på denne måten o sjå han så glad og fornøgd, for det smitter over.








Han springer i full fart utenfor stien, så pass at mor ber han om å vente.









Kor vart han av?? Og så suser han forbi igjen, og tar et skikkelig hopp fra ei tue. Trur dette blir en rask tur ned :-D











"Sjå da mamma!!" roper han og tar sats, og hopper!









Det er berre å holde farta oppe for å holde følge, og inni mellom stopper han opp for å prate litt. Et pusterom kanskje?













MrJ hadde fått i oppgave å telle kor mange røde merker det faktisk var ned att, for mor og gut telte ca 120 stykker på vei opp, og da var ikkje alle med ifra start. Mor hører han teller, og er nøye med å få med seg alle. Gut sier ifra når han ser noen, vil hjelpe til med å telle.









"Mamma, sjå!" roper gut for sikkert 70`ende gang og tar en skikkelig sats. Gut i lufta!! Han lander perfekt med en måpende munn, kjempefornøgd med hoppet, nesten jubler.






Noen hopp ender i nesten katastrofer, men klarer å hente seg inn. God trim da når han hopper i vei på den måten. Av og til så blir landingsområdet en overraskelse!







Gut hopper ned fjellsiden, hunden tar snøflekken ifra toppen, og sklir nedover heile flekken.
















En våt hund får god kos, og gut småler over at han er så våt og kald å kose på.













Gut og MrJ driver enda å teller dei røde merkene, og mor er litt spent på kor masse ho og gut bommet med.













Mor lurer på om gut veit kva den blomsten heiter, for gut stoppet opp for å kikke på den. "Kaffiblomst" sier gut med en sjølsikker mine. Samme navnet som mor brukte på blomsten da ho var lita, for det ser ut som kaffegrut da. Skrubbær er vel det ekte navnet. Får røde posete bær, litt vassne, og blitt lært at man ikkje skal spise dei. Mor har spist noen av dei, lever enda og ikkje vært djuk.







Ned stien ifra ryggen, og det er ikkje alle hopp og sprett som går som gut trur, og henter seg akkurat inn ved å ta tak i ei grein. Måpende munn og store øyner, med stort glis over å klare hoppet uten å skrape seg opp.














Dei to karene går og teller røde merker enda, MrJ har ikkje gitt opp oppgava med å telle korrekt. Mor må medgi at ho ikkje hadde forventa at han skulle telle alle heile veien.







Sjå mamma, var vel dei mest brukte ordene på vei ned, og han laga sprell alle plassene han kunne. Om han hoppa, hang i et tre eller sprang, så var han lite i ro heile veien ned.














Nesten nede, og det vart dessverre ikkje heilt korrekt telling av alle røde merkene likevel. MrJ bommet litt på stien, og havnet på stien ned til Grebstadsetra. Mor og gut snudde og gkk tilbake, men tellingen vart ødelagt.





Gut brydde seg ikkje om tellingen, hang heller i et tre og dinglet slik som mor bruker å gjere, for han skal gjere sånn som mor gjer. MrJ tippet at det er omtrent 150 røde merker opp til Borgundkollen, men svaret fekk dei dessverre ikkje denne gangen, kanskje en annen gang? No er det berre å få med gut heim og få i han noe mat, for rekner med at han har brukt en god del energi på denne turen. Og det er en glad og fornøgd gut som sprudler på vei til bilen, og er stolt over å ha komt seg opp på toppen. Dagens mestringsfølelse uten tvil :-)



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar