onsdag 29. august 2018

Krigshistoriske Russehola i Sandane


Det er mange turmuligheter i Sandane, og når dei først var der for å oppleve herlige Trivselsskogen, så hadde mor et ønske om en liten tur også. Og det er ikkje kva som helst slags plass ho ønsker å oppleve heller, men det er den historiske Russehola. Du skjønner, i krigen 1940-45 så var ting ikkje så trygt, spesielt ikkje om du var russisk krigsfange i en tysk fangeleir. Så i 1944 rømte 4 russere ifra fangenskapet, og med hjelp ifra vågale lokale folk gøymde dei seg i ei fjellhole som dei bygde om til et gjemmested. Der bodde dei 4 på et minimalt område ifra høsten 1944 og gjennom vinteren ut i 1945. Til og med en hjelper måtte flytte inn mot slutten, så 5 karer bodde inni der. Fatter det fremdeles ikkje korleis dei klarte det........



Når du står i Sandane sentrum, så kjøre du på fylkesvegn 615 Sørstrandsvegen mot Hyen. Når du kjøre ifra Sandane sentrum og passerer den store elva, så er det ca 5,5km til du tar av opp fylkesvei 697 mot Rauset. Etter noen svingete og smale veier, møter du en bom. Trur det var 50kr. Følg skilting Sandsstøylen, og det tar ca 2,5km før du er på Sandsstøylen.





Ca 200m til og så ser du skiltingen til Russehola, og en plass å parkere. Vart litt sein kveldstur dette, så på med jakke.








Som du ser, skilta ser du, uten problem, til og med gut la merke til det.









Står også en kortversjon om historia til Russehola, slik at du veit litt før du finn hola. Veldig interessant historie, og historie læres best om den oppleves. Så kanskje alle 3 lærer litt denne kvelden?















Turen står skal være på ca 700m, så det gjenstår å finne det ut.








Vel, ingen problem å følge en så fin vei, og så passerer man en masse fine blåbær også. Tid til å plukke litt har man alltids. No spis gut kun en og annen blåbær, så det blir en masse til mor ;-)















Veien blir smalere, men likevel utrulig fin "vei". Er det sånn heile strekninga fram tru? Gut lurer, for da blir det en veldig enkel tur og springer i full fart. Var nok ikkje like enkelt å gå her i 1944 da russerene skulle i skogen her og gjemme seg, tidene forandrer seg.















Mor og gut sprang så pass at dei måtte snu seg og lure på kor MrJ vart av. Gut kniser og roper etter han. Gut var ikkje så giret på denne turen, for kvifor skulle han sjå på ei hole? Den kvelden skjønner du. Men turhumøret er der da etter kvart, og han prater og prater.












Enda meir hytter? Treff på ei og annen hytte her, ligg litt fredfullt til i skogen.









Altså, du misser ikkje stien, er godt skiltet så du ikkje skal gå feil. Turen blir gått av mange, så er en velkjent tur for dei lokale her. Klasser bruker å dra hit på tur, historie kombinert med tur, slik som gjengen er ute etter denne kvelden.

















Landskapet er kupert, og der er stadig plasser med hellere eller bergkanter du nesten kan krype under. Ei hole der under? lurer gut på og peker. Dei to kikket ekstra etter, ikkje noe hole nei.












Vei blir til sti etter kvart, og gut lurer på kor langt det er att til hola. Mor svarer enkelt og greitt at ho ikkje kan gi noe svar, for ho har aldri vært der. Men avstanden 700m skulle være ifra huset deres og til butikken. Det er ikkje langt syns gut og går videre.











Men mor og MrJ lurer dei også, kor er den hola tru? No ser det ut til at landskapet ender seg til meir kupert og nedover? Kor langt skal dei tru, for 700m er slett ikkje langt.













Tydelig at dei skal ned og det stod 50 høgdemeter. 50 høgdemeter er da ingenting!














Enden av bakken fekk mor og MrJ beskjed om å stå til sides og vente litt. Så kom han i full fart og med et rop, sprang i svingen som hallet og leika berg og dalbane. Skal ikkje klage på farten akkurat.












Dei er no på ett vei, for står no et skilt her, og stien har ikkje delt seg heller. Mor prøver å forklare gut kva den hola har betydd, og at det har bodd 4 russere der som rømte ifra en fangeleir. Faktisk 5 stykker bodde der til slutt, og tenk deg å bo i en hole, vått og kaldt og uten strøm. Kanskje gut innser det litt meir når han får sjå plassen?












Det går nedover....















.............. og det går oppover. Faktisk veldig kupert her, så ikkje rart dei valgte å skjule seg i dette området her, for kven klarer å finne fram her etetr en hole? For dei ser jo sprekker og mulige plasser over alt.












Stien er jo litt artig å gå også, den snirkler seg gjennom skoen, går opp og ned, så den er aldri kjedelig. Så kva venter rundt neste tre tru, og no burde dei virkelig være framme, for gut meiner at dei har passet butikken heime no vel?







Over en kant, og da ser dei plassen. Du skal ikkje tvile når du kjem fram, både gjerde og postkasse viser at du er framme.


















Så runder du, og da dukker et vindu opp! Ser litt av den svarte bobleplasten også, så minner litt om et hobbithus? Hola vart restaurert i 1990-åra for å bevare det historike som hendte her.







Gut fann døra, og kikka inn. Heilt møkt der inne, og ingen hadde med seg hodelykt. Mor har lys på mobilen, så ho får gå inn og lyse opp for dei.














Først måtte han berre ta en kikk på noe annet som lå rett ved hola, såg ut som meir hole? Det er faktisk matlageret, men det får dei utforske den etterpå.







Lita dør, men det er kva man fekk til under steinene her. Gut er passelig, så da kan du tenke deg en voksen mann.
















Det er mørkt, , og vanskelig å få fram i lyset av en blitz. Men det der ser da ut som restene etter ei seng? Tuller du? Den der er veldi smal, og veldig kort. Er det mulig å få 2 menn oppi den der?












Resten av ovnen står her også, men den kunne dei kun bruke når det var skodde eller mørkt vær pga røyken. Det må da ha blitt veldig kaldt her den vinteren? Dei var i hola vinteren 44-45, og i ei allerede kald fjellhole så blir det ikkje varmere på vinteren. Korleis klarte dei å holde varmen? Når dei ikkje kunne bruke ovnen, så brukte dei primus, men den er vel meir til matlaging enn varme.










Innerst stod det ei seng til, altså, her er 2 senger. 2 meget små senger fordelt på 5 menn. For det var i utgangspunktet 4 russere som rømte fra fangeleiren på Sandane, men eine hjelperen måtte til slutt slå seg ilag med dei i hola. Du skjønner, Alex Krag var egentlig på vei til England, og han snakket russisk. Han har russisk mor, og dermed veldig viktig for å kunne kommunisere med russerene. Veit ikkje kva som skjedde, men det vart en veldig vanskelig situasjon under bergingsarbeidet, så han måtte gi ifra seg passet sitt til tyskerene. Etter kvart så følte han seg så utrygg at han til slutt flyttet inn i hola han også. Korleis dei fekk plass? Fatter det ikkje på noen måte. Mor ser opp på vinduet, lite lys som slepp inn, og det  faktisk det eineste vinduet også, det vinduet du passerte da dei kom. For et mørkre dei må ha bodd i.








På det lille bordet står det att noen få ting etter dei. Rester av noen sko, et skrin som har kilt seg litt, og en asjett. Ikkje store bordet, men er maks kva du klarer å få plass til her inne. Kanskje det var her radioen stod? Alex Krag kunne ikkje berre russisk, men han var radiokunnig også. Så etter fått deler av Magnus Sande, så bygde han en radio, dermed så hadde dei radio også.







Gut står i døra og kikker mens MrJ prøve å lyse med det dårlge lyset han har på mobilen. Dette er da den senga dei såg når kom inn. Det er noe med å stå her og prøve å forestille seg 5 voksne karer inne i denne lille hola her, og dagliglivet dei hadde. Men dei hadde en viss rutine da, sikkert for å holde vetet i orden. I alle fall når klokka var 8 på morgen, så klatret Alex Krag opp i ei stor furu som var utkikkstårnet og kunne dermed følge med båtene nede på fjorden. For avtalen var at sambandsmannen deres skulle ro i en ring på en avtalt plass på fjorden, og dermed dro en av russerene ned for å møte han. Var ikkje så mange som visste av kor dei holdt til, jo færre jo bedre. Hjelpere fortalte ikkje familie engang om det, og det hendte dei til og med stjal mat heime for å få mat til russerene. Var veldig vanskelig for dei uredde hjelperene, dei utsatte seg sjøl for stor fare, men dei ofret det for å berge mennene. Med tanke på at dei rømte utpå høsten ifra fangeleiren, og freden kom ikkje før i mai, så vart det mange måneder med  å hjelpe i skjul og skaffe mat og andre nødvendigheter for 5 menn.






Gut er liten enda, skjønner ikkje heilt heile omfanget og virkeligheten som dette en gang har vært. Håper at noe får han med seg, og kanskje en dag så fell noen brikker på plass. Håper han aldri får oppleve krig og må redde seg eller andre, får håpe på et fredfyllt liv for gut <3












Mor kikker en siste gang inn i hola ifra døra, skjønner det fremdeles ikkje. Men til meir ho tenker på det, jo meir skjønner ho dei faste rutinene, det får dagane til å gi mening, og får ukene til å gå. Altså en masse tid gjekk med til småreperasjoner, vedhogging og brødbakst og ligned. Men noen dager var fast som onsdager og lørdager. Dei dagene var det klesvask, hårklipp, bøting av klær og barbering. Oppvasken, det var ordensmannen si oppgave, og den måtte gjerest kvar dag. Dei satt aldri på latsiden, og dei lagde dei ringer, esker og skrin, små prydting med andre ord.






Ute igjen så tok dei en nærmere titt på ei luke og hole under noen steiner. Står på en treplanett når dette her vart restaurert, og navn syns mor å huske. men det var utulig vanskelig å lese det som stod på den, så det fekk dei ikkje med seg. Forstod såpass at dette her var matlageret deres.













Gut og mor forsøkte å kikke ned, og ville prøve å komme ned dit. Litt bratt, og litt mørkt, såg en smule glatt ut i starten også, og det vika ikkje som om det var noe å sjå der nede. Hola såg ut til å gå skått ned, så litt inn.









Gut syns at han hadde fått sett nok no, og det er heilt greitt. MrJ står og leser oppslaget om Russehola, få med litt historie. Du ser no sjøl her, hola er bere under en diger stein, mellom store steiner, så visst du ikkje visste kor hola lå, så fann du den heller ikkje. Tyskerene visste at dei gjemte seg langs Gloppenfjorden en plass, og det var mang en leiteaksjon etter dei, men her fann dei dei altså ikkje. Takk og pris for det!




Gut begynte no å spørre om krig og rundt det dei har sett på, og mor skjønner godt at en på 6 år ikkje heilt klare å ta inn over seg kva krig egentlig er, kor alvolig det er, anna enn det han speler på spill eller ser på tv. For dette her er faktsik virkeligheten med krig, ikkje glorifiserte og tøffe det dei får inn via spill og tv, krig har så mange fleire konsekvenser enn berre skyting. Menneskeskjebner, kvardagshelter, vilje, ofre noe, miste noe, oppnå, smerter og lidelser. Viktig at den neste generasjon får lære om krigen, slik at dei forstår den, og gjer det dei kan for å hindre ny krig. Ikkje minst, forstå verdien og kor heldige dei er som bor i et fritt land. Håper skuler tar med elevene ut på plasser som dette så dei får sett det, ikkje berre lest om det i ei tørr historiebok.






Så vinduet på dette lille krypinnet, er rett og slett et vindu inn i alles historie, restaurert og tilrettelagt at for alle sammen ikkje skal glemme...........















Gut har en annen innstilling på vei tilbake enn den han hadde på vei hit. Det snakkes om krig, det å rømme, gjemme seg, kvardagslivet dei som bodde der måtte ha hatt osv. Så noe har sneket seg inn i et barrnesinn. Han er ikkje redd eller skremt, men nysgjerrig, og nysgjerrighet er bra. Mor prøver etter beste evne å svare han, men det er en masse om historien rundt denne Russehola kan mor ikkje noe om.







Så mens dei snirkler seg tilbake, så tenker mor på karene som bodde her, og dei som var hjelpere til dei og bygdefolket ellers, dei hørte aldri ifra dei 4 russerene. Dei trudde at dei møtte en dyster skjebne når dei kom tilbake til Russland. For russerene vart godt tatt imot av bygdefolket da freden kom, dei til og med gikk først i 17 mai toget i 1945, og bygdefolket brydde seg om dei, men ingenting å høre. Inntil 2016, etter 71 år så kom det en mail ifra Narviksenteret, Russeren Nikolay Tsjitsjulin som da var 98 år hadde sendt ei takkemelding til Norge "Eg vil helse og takke det norske folket for hjelpa eg fekk". Mor kan tenke seg at dei som har grublet og undret kva som skjedde med karene vart glade! Mor skulle så gjerne ha lest resten av den historia, visst korleis det gjekk med karene for har googlet og leitet. Bir litt engasjert når du setter deg inn i en historie og menneskeskjebnene. Mor endte på en russisk side, fann navnet og registeringa på Nikolaj som krigsfange her i Norge. Litt dyster lesing å sjå alle navnene på rekke og rad, og med triste tall å lese når du ser dødsdato på mange av dei mens dei var i fangeleir her i Norge :-(  Dei var navn og nummer, ikkje verdt meir. Angående Nikolaj så fann mor dette som registrert:     Fangenr: 2    Etternavn Tsjitsjulin    Fornavn Nikolaj    Farsnavn Dmi   Fødselsdato 1918-12-06   Nasjonalitet russisk    Eskenr/mappe  22   Navn Oslo   Nr. idnr  1 62938     Mor veit ikkje noe om dei 3 andre, annet enn hjelperen Alex Krag som giftet seg med ei dame ifra Rygg og bosatte seg i Odda. Fangeleiren i Sandane kom i 1943, og der bodde mellom 30-40 fanger. Dei som var meget unge da, husker at dei kunne gå fritt med fangene, og til og vennskap vart til, og en sønn av eine fangen Sergej, tok kontakt og fortalte om sin far. Dyster skjebne når krigen hadde satt dype spor i sinnet.




Så det er med litt æresfrykt at mor går der, og veit at der var en masse dramatikk rundt rømningen og skjulingen av fangene, all frykten. No er skogen fredlig og rolig, og litt vanskelig å forestille seg det som en gang skjedde her.






Der en plass ligger Russehola, godt skjult og venter på at neste skal ta turen og ta en titt tilbake til historien. Det er verdt turen, absolutt, og turen er varierende, men likevel enkel. Du sitter att etterpå med et innblikk i din egen historie, og kan sende dei 4 russerene en god tanke: Nikolaj, Jakob, Filip og Andre`.



På vei tilbake til campingplassen, så stopper dei ved et lite vatn ikkje langt unna Sandsstøylen. Vatnet er blikkstille, og mor og gut går ut av bilen og ned til vatnet. Fredfyllt, ikkje sant? Måtte freden vare evig <3



Ikkje så lett å beskrive korleis komme seg hit, så legg ved kart først nært, så på avstand, slik at du ser kva vei du kan ta av ifra hovedveien for å komme deg opp. Anbefaler turen her for heile familien, ikkje berre for historien, men også fordi det er en fin tur. God tur, og måtte du få en fin historisk tur :-)




2 kommentarer:

  1. Hva en utrolig historie. Dette stedet og dets historie bør holdes for alltid.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Alberto :-) Jeg og håper det blir bevart for framtiden, og at mange tar turen og får oppleve historien :-)

      Slett